Det er nok mange som skjønner akkurat hva jeg mener når jeg sier ordet eksamensangst. Men jeg kjenner også noen som aldri ville funnet på å sitte og bite negler, alltid ukonsentrert og anspent og stiv i kroppen etter å ha innsett at kanskje man ikke har gjort nok arbeid i løpet av tiden man har hatt, og at det nå er altfor sent å kunne hente seg inn igjen. For all del, man kan gjerne prøve.
Det var greit i fjor, det var bare én eksamen. Det var selvsagt uutholdelig grusomt; de siste 48 timene ble brukt til å prøve å løse en halv likning eller integrasjon fra matteoppgavene som skulle vært gjort for syv-åtte måneder siden, for deretter å finne ut at buksen med ødelagt glidelås, som har ligget bakerst i klesskapet i halvannet år bør fikses. Rastløshet oget hav av ulike følelser preger sinnet.
De som ikke kjenner til disse urolighetene man kan få av eksamensnerver i kroppen er heldige. De er også veldig flinke. Jeg beundrer slike folk, ikke bare fordi de da sannsynligvis har jobbet hardt og jevnt gjennom hele året, men fordi de klarer å ha en slik tro på seg selv. Det må føles fantastisk å kunne, med slik selvtillit, bare sveve gjennom den siste tiden på skolen, eksamenstiden, og vite at man har gjort sitt beste, uansett hvilken karakter det skulle være man får. Selvdisiplin og god arbeidsevne.
Det er jo alltid lett å si i etterkant at man skulle gjort mere i løpet av tiden på skolen og forberedt seg bedre. Allerede nå sliter jeg med følelsen av håpløshet mens eksamener og avsluttende prøver nermer seg med stormskritt. Jeg har imidlertid fått en hel del gode råd og tips de siste dagene, folk ahr virkelig prøvd å oppmuntre meg til å arbeide på en bra og effektiv måte fram mot eksamener. Jeg har innsett at uansett hvor mye, eventuelt lite, tid man har igjen før eksamener, store prøver eller andre ting som krever forberedelse, er det aldri for sent å forbedre seg i hvertfall litt! Er man innstilt på det, setter man av tid og krefter mens man ennå har muligheten til det. Litt er bedre enn ingenting.
Lykke til med eksamen, for dem det skulle gjelde. Dette er en post skrevet av et ukonsentrert menneske som har løst en halv likning i matteboken, men som følte at en bloggpost måtte skrives, siden det tross alt er fire måneder siden sist.
Viser innlegg med etiketten Frustrasjoner. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Frustrasjoner. Vis alle innlegg
torsdag, mars 27, 2008
søndag, juni 03, 2007
Klaustrofobi
Oppdatering: UÆÆÆÆHHHHHHHRRRRRRRRRGGGGHNNNNHHH!
Jeg orker ikke mer! Det er klamt og ekkelt, klaustrofobisk, blanding av panikk og irritasjon stormer inni meg. Det finnes ikke nok ord for mine følelser akkurat nå. Jo mer jeg leser og pugger, jo mindre skjønner jeg.
Jeg trenger en klem. :(
Jeg orker ikke mer! Det er klamt og ekkelt, klaustrofobisk, blanding av panikk og irritasjon stormer inni meg. Det finnes ikke nok ord for mine følelser akkurat nå. Jo mer jeg leser og pugger, jo mindre skjønner jeg.
Jeg trenger en klem. :(
tirsdag, mai 29, 2007
Lengter etter sommer
Nå er jeg jaggu meg så klar for sommeren at jeg aldri har vært klarere. I det siste har man har begynt å merke at nettene ikke lenger er så mørke, og dagene har blitt varmere. Plenen utenfor er helt gul av herlig løvetann og lilla av de andre blomstene man lager kranser av. Etter skolen småspringer man til butikken og kjøper Royal med mandler. En is på vei hjem fra skolen en varm førsommersdag kan ikke slås av noe.
I dag har jeg hatt eksamensangst. Resultatet er et meget ryddig rom. Akkurat nå sitter jeg bare og prøver å la være å tenke på både matte og fysikk. Da jeg i går byttet ut den deilige store sengen min med to mindre madrasser (i tro om at rommet skulle få en stiligere minimaliststil..... heh) fant jeg noe meget interessant under sengen (hvor det forøvrig tydeligvis ikke var blitt ryddet/støvsuget/vasket på en god stund...). Min gamle Lars Lillo-Stenberg-CD Å var jeg en sangfugl lå der, uten cover. Jeg har lett etter den siden i fjor sommer. Nå når den er kommet til rette igjen er det bare for sommeren å komme, nå er alt klart. Lars synger triste Ingrid Sletten, og jeg bare sitter og dagdrømmer om sommerferie og sommerfester, med grilling på stranden. I år skal jeg spise sommerkoteletter. og drikke sommerøl, eventuelt rødvin. Tennene løper allerede i vann.
Det er jo som sagt eksamenstider, man ser mange stressede mennesker hvor man enn går. Jeg er nok intet unntak. Jeg har riktignok ikke begynt å lese ennå, men like stresset er jeg. Kanskje enda mer. Jeg begynte skoleåret med en fantastisk fin instilling. Det er det mange som kan vitne på. "I år skal jeg være skoleflink pike!" Men disse ordene ble dessverre bare ord, og aldri praksis. Jeg har begynt å innse dette nå. Det er ikke så rent få rapporter og andre innleveringer som aldri ble levert, eller gjort i det hele tatt, så det er noe jeg må ta igjen denne uken, i tillegg til eksamenslesing. Jeg vet at vitnemålet vil gjenspeile min dovenhet, og det er trist. Men siden jeg nå har fått spiriten tilbake, satser jeg på at jeg kommer sterkt tilbake neste år.
Jeg må begynne på fysikkinnlevering nå. Den skulle vært inne fredag, og "det skal vises at du har brukt 30 timer arbeid." Bare stumper igjen av neglene mine, jeg er på gråten, men dette skal gå bra.
I dag har jeg hatt eksamensangst. Resultatet er et meget ryddig rom. Akkurat nå sitter jeg bare og prøver å la være å tenke på både matte og fysikk. Da jeg i går byttet ut den deilige store sengen min med to mindre madrasser (i tro om at rommet skulle få en stiligere minimaliststil..... heh) fant jeg noe meget interessant under sengen (hvor det forøvrig tydeligvis ikke var blitt ryddet/støvsuget/vasket på en god stund...). Min gamle Lars Lillo-Stenberg-CD Å var jeg en sangfugl lå der, uten cover. Jeg har lett etter den siden i fjor sommer. Nå når den er kommet til rette igjen er det bare for sommeren å komme, nå er alt klart. Lars synger triste Ingrid Sletten, og jeg bare sitter og dagdrømmer om sommerferie og sommerfester, med grilling på stranden. I år skal jeg spise sommerkoteletter. og drikke sommerøl, eventuelt rødvin. Tennene løper allerede i vann.
Det er jo som sagt eksamenstider, man ser mange stressede mennesker hvor man enn går. Jeg er nok intet unntak. Jeg har riktignok ikke begynt å lese ennå, men like stresset er jeg. Kanskje enda mer. Jeg begynte skoleåret med en fantastisk fin instilling. Det er det mange som kan vitne på. "I år skal jeg være skoleflink pike!" Men disse ordene ble dessverre bare ord, og aldri praksis. Jeg har begynt å innse dette nå. Det er ikke så rent få rapporter og andre innleveringer som aldri ble levert, eller gjort i det hele tatt, så det er noe jeg må ta igjen denne uken, i tillegg til eksamenslesing. Jeg vet at vitnemålet vil gjenspeile min dovenhet, og det er trist. Men siden jeg nå har fått spiriten tilbake, satser jeg på at jeg kommer sterkt tilbake neste år.
Jeg må begynne på fysikkinnlevering nå. Den skulle vært inne fredag, og "det skal vises at du har brukt 30 timer arbeid." Bare stumper igjen av neglene mine, jeg er på gråten, men dette skal gå bra.
torsdag, mai 17, 2007
Ode til 17. mai
FAEN! SHIT SHIT SHIT! DEN ENE DAGEN MAN IKKE MÅ FORSOVE SEG. Og hva gjør man? Jo, nettopp det.
Jeg sitter her bakfull, fylleangsten har slått inn, og ingenting føles bra.
Så typisk meg å FORSOVE MEG!
Jeg sitter her bakfull, fylleangsten har slått inn, og ingenting føles bra.
Så typisk meg å FORSOVE MEG!
lørdag, mars 31, 2007
The sweet taste of revenge
NB! Denne posten ble lang.
Jeg er i grunnen en veldig tolerant person. Jeg kan finne meg i mye som ikke er riktig (dette er nok egentlig en ganske dårlig egenskap, jeg er ikke alltid flink nok til å si ifra hvis det er noe jeg ikke liker). Men i dag opplevde jeg noe som MÅ reageres på, jeg er så iltrende førrbannja!
Jeg vet ikke om det er mange av dere som har opplevd å bli mobbet. Det har jeg, jeg fikk føle på kroppen i tre år hvordan det var å bli mislikt av alle i min klasse, og parallellklassen i tillegg. Dette er noe av det absolutt vondeste en person kan oppleve under barndommen, og er noe jeg ikke unner noen. En mobber er en helt utilgivelig person, det er en person som eier verken empati eller sympati. De gjør alt for å trykke ned andre, og få den til å føle seg forferdelig og mindre verdt. Men alt dette vet dere, det er ikke det jeg skal skrive om.
Det verste jeg har opplevd var faktisk ikke å bli mobbet selv, men faktisk det å oppleve at lillesøsteren min blir det. Det har kommet frem i det siste at hun faktisk ikke har det så bra på skolen. Hun er et prakteksempel på et såkalt ”englebarn”. Hun får best resultat i klassen på prøver, fordi hun sitter en uke i forveien og leser nervøs til prøver. Hun får skryt av læreren, hun er den eneste jenten som ikke elsker konflikter. Alle andre foreldre simpelthen elsker henne, og er dødssjalu på mamma fordi de ikke skjønner hvordan der er mulig å få en slik perfekt datter. Hun er snill mot alle. Er aldri på lag med/mot noen når jentene krangler på skolen, og er generelt sett en ekstremt høflig person, som ikke krever noe oppmerksomhet i det hele tatt. Hun er også den eneste jenten i klassen med kjæreste, den SØTESTE gutten i klassen, og de har vært sammen i to og et halvt år nå, og er kjempeforelsket, men tør ikke snakke sammen…
Alt dette har selvsagt resten av jentene i klassen hennes fått med seg, og er sjalu som små jentunger som står i et godteributikkvindu og som ikke har råd til annet enn å kikke på alle de andre som er inne og kjøper godteri. Altså, veldig sjalu.
Det blir sagt at hennes klasse, 7. klasse, er den verste klassen som har gått på denne skolen noen gang. Og det sier noe, for jeg gikk på samme skole. Og klassen min var i hvert fall IKKE klok i hodene. Flertallet gikk til psykolog, måtte tvangsinnlegges på grunn av adferdsproblemer, og hadde store problemer hjemme og måtte få frustrasjonen sin ut på skolen. Da gikk det som oftest ut over Elisabeth IC (som gikk i parallellklassen) og meg, jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg rett og slett gikk hjem i løpet av skoledagen de tre årene jeg gikk der. Det var hardcore mobbing. Og nå er det tydeligvis svært sannsynlig at det er akkurat slik søsteren min opplever skolen også.
Så da jeg for liten stud siden fikk vite at hun var kommet gråtende hjem fordi hun hadde vært en av de to med full score på matteprøven, og deretter fått vite at ”alle klærne du har er så stygge, få deg noen skikkelige klær, hvor kjøper du klærne dine?!?! Du er så stygg, napp øyenbrynene dine!”
Nå er det ingen andre jenter på 13 år som kler seg bedre enn søsteren min. Hun legger frem klærne sine kvelden i forveien, og er hundre prosent sikker på at de matcher sammen og ser fine ut før hun går ut med dem. Hun er så utrolig stilig, og kan få alt til å se bra ut. Grunnen til at disse klærne er såkalt ”stygge” er nok fordi det ikke bare er merkeklær (men mesteparten er egentlig det), slik som alle klærne til de andre jentene.
Mobbingen nådde nye høyder i dag, og det var derfor jeg følte at denne posten måtte skrives. Jeg holder på å sprekke av sinne. Ingen, og jeg gjentar INGEN, skal få lov til å behandle min familie dårlig.
Som jeg skrev i forrige post står maskinen min ved soveromsvinduet mitt (ja, for jeg har stasjonær PC). En av de verste jentene i søsteren min sin klasse bor rett borti veien, og jeg kan se deler av huset herfra, gjemt bak hekker, busker og trær. Jeg skrev også i går at en av yndligsaktivitetene mine er å sitte og se ut vinduet. Det gjorde jeg tilfeldigvis i dag. Så løper det tre berter ned oppkjørselen til denne jenten (1). Korte skjørt og arm- og stroppløse topper. Danser og hyler og skriker gjør de, når den ene går hjem og de to andre blir stående midt i veien. Jeg står ikke og glor. Jeg kikker ut av vinduet av og til, og roper til mamma at hun må sjekke ut vinduet, ”se hvem som står der, lizzm”. Det er så utrolig tydelig å se at de vet at de bli oppservert. De snur seg til tider og stirrer rett opp. De kommer nærmere huset og prøver å se inn (her må jeg bare gjemme meg, vil ikke at de skal se meg), og deretter danser, ler og bråker de ENDA høyer, for å DEMONSTRERE hvor morsomt de har det uten søsteren min, ikke sant. Hun har imidlertid ikke fått med seg at mamsen og jeg vet hva de holder på med. De stikker inn da, og jeg tror det hele er over.
Telefonen ringer og søsteren min tar den:
Jente 1: ”Slutt å GLO på oss.”
**Klikk**
De begynner med telefonterror (-Flashback til gamle dager-). Det her er faen meg provoserende. Jeg tar utfordringen på strak arm. Som jeg tenkte: de kommer rett ut igjen og danser og fjaser. Jeg stiller meg ut på verandaen, som er rett utenfor vinduet mitt, med hånden plassert på hoften. Jeg STIRRER olmt på dem. Hvis det er oppmerksomhet de vil ha, så er det faen meg det de skal få! Begge disse jentene prøver som oftest å nærmest bli bestevenner med meg. Etter to-tre minutter da jeg bare har stått og stirret, faller blikkene deres og de gjemmer seg litt. Jeg går inn og henter kikkerten, og står og TYDELIG viser at det er dem jeg ser på gjennom den. Jeg ser noen røde tryner som dukker bak en busk osv, til slutt løper de inn, og jeg antar de skal fortelle en voksen. Så jeg setter meg på en stol, med stort pelsteppe rundt meg, og et Larsons Gale Verden-blad, og setter meg til å lese. Ingen kan nekte meg å sitte på verandaen og lese på en fin dag. Nå, de stakk, og kom aldri tilbake. Jeg satt ute ca en halvtime før det ble for kaldt og jeg måtte inn. Men jeg følte jeg hadde vunnet.
Jeg skulle se Først og Sist i dag, mange interessante personer som skulle komme, bl.a. Leonard Cohen (fan her). Jeg presterte å sovne RETT før han skulle inn på scenen.
Trynet som møtte meg i drømmeland var denne jente (1).
Jeg drømte at vi bodde i samme hus. Det var veldig høyt, og søsteren min, kameraten min som kommer på besøk fra Skottland på mandag og jeg bodde i nederste etasjen, mens jenten, en lillebror (som i virkeligheten ikke eksisterer) og barnepiken deres bodde i øverste. Det var mørkt i gangene. Jeg visste at søsteren min hadde glemt noen leksebøker der oppe, og jeg så det som en flott mulighet til å gå på besøk med en grunn. Da jeg kom meg opp dit, med de to andre rett bak meg, tok jeg klærne til denne jenten (som lå ved døren på gulvet) og spyttet og rev og slet i dem rett foran nesen på henne, og kastet dem ned på gulvet til første etasje som var så langt ned at det ikke var mulig å se hvor gulvet var. Deretter stormet vi ned, og de tre i toppetasjen kom etter. Da jeg hadde kommet meg inn i vår leilighet prøvde de å åpne døren (som var blitt til dørene man må åpne på butikken for å få melk og slikt (jobben på Prix som gjør dette med hodet mitt)), og jeg måtte holde den igjen. Jeg fikk ropt og skreket alt jeg ville si, og de forsvant. Jeg våknet med en merkelig blandet følelse av tilfredsstillhet og sinne.
Uansett… Dette måtte ned på papir før jeg eventuelt hadde funnet på å gå bort dit nå i disse nattestimer, og klatre inn soveromsvinduet hennes og… Gudene vet hva jeg ville gjort.
Jeg er i grunnen en veldig tolerant person. Jeg kan finne meg i mye som ikke er riktig (dette er nok egentlig en ganske dårlig egenskap, jeg er ikke alltid flink nok til å si ifra hvis det er noe jeg ikke liker). Men i dag opplevde jeg noe som MÅ reageres på, jeg er så iltrende førrbannja!
Jeg vet ikke om det er mange av dere som har opplevd å bli mobbet. Det har jeg, jeg fikk føle på kroppen i tre år hvordan det var å bli mislikt av alle i min klasse, og parallellklassen i tillegg. Dette er noe av det absolutt vondeste en person kan oppleve under barndommen, og er noe jeg ikke unner noen. En mobber er en helt utilgivelig person, det er en person som eier verken empati eller sympati. De gjør alt for å trykke ned andre, og få den til å føle seg forferdelig og mindre verdt. Men alt dette vet dere, det er ikke det jeg skal skrive om.
Det verste jeg har opplevd var faktisk ikke å bli mobbet selv, men faktisk det å oppleve at lillesøsteren min blir det. Det har kommet frem i det siste at hun faktisk ikke har det så bra på skolen. Hun er et prakteksempel på et såkalt ”englebarn”. Hun får best resultat i klassen på prøver, fordi hun sitter en uke i forveien og leser nervøs til prøver. Hun får skryt av læreren, hun er den eneste jenten som ikke elsker konflikter. Alle andre foreldre simpelthen elsker henne, og er dødssjalu på mamma fordi de ikke skjønner hvordan der er mulig å få en slik perfekt datter. Hun er snill mot alle. Er aldri på lag med/mot noen når jentene krangler på skolen, og er generelt sett en ekstremt høflig person, som ikke krever noe oppmerksomhet i det hele tatt. Hun er også den eneste jenten i klassen med kjæreste, den SØTESTE gutten i klassen, og de har vært sammen i to og et halvt år nå, og er kjempeforelsket, men tør ikke snakke sammen…
Alt dette har selvsagt resten av jentene i klassen hennes fått med seg, og er sjalu som små jentunger som står i et godteributikkvindu og som ikke har råd til annet enn å kikke på alle de andre som er inne og kjøper godteri. Altså, veldig sjalu.
Det blir sagt at hennes klasse, 7. klasse, er den verste klassen som har gått på denne skolen noen gang. Og det sier noe, for jeg gikk på samme skole. Og klassen min var i hvert fall IKKE klok i hodene. Flertallet gikk til psykolog, måtte tvangsinnlegges på grunn av adferdsproblemer, og hadde store problemer hjemme og måtte få frustrasjonen sin ut på skolen. Da gikk det som oftest ut over Elisabeth IC (som gikk i parallellklassen) og meg, jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg rett og slett gikk hjem i løpet av skoledagen de tre årene jeg gikk der. Det var hardcore mobbing. Og nå er det tydeligvis svært sannsynlig at det er akkurat slik søsteren min opplever skolen også.
Så da jeg for liten stud siden fikk vite at hun var kommet gråtende hjem fordi hun hadde vært en av de to med full score på matteprøven, og deretter fått vite at ”alle klærne du har er så stygge, få deg noen skikkelige klær, hvor kjøper du klærne dine?!?! Du er så stygg, napp øyenbrynene dine!”
Nå er det ingen andre jenter på 13 år som kler seg bedre enn søsteren min. Hun legger frem klærne sine kvelden i forveien, og er hundre prosent sikker på at de matcher sammen og ser fine ut før hun går ut med dem. Hun er så utrolig stilig, og kan få alt til å se bra ut. Grunnen til at disse klærne er såkalt ”stygge” er nok fordi det ikke bare er merkeklær (men mesteparten er egentlig det), slik som alle klærne til de andre jentene.
Mobbingen nådde nye høyder i dag, og det var derfor jeg følte at denne posten måtte skrives. Jeg holder på å sprekke av sinne. Ingen, og jeg gjentar INGEN, skal få lov til å behandle min familie dårlig.
Som jeg skrev i forrige post står maskinen min ved soveromsvinduet mitt (ja, for jeg har stasjonær PC). En av de verste jentene i søsteren min sin klasse bor rett borti veien, og jeg kan se deler av huset herfra, gjemt bak hekker, busker og trær. Jeg skrev også i går at en av yndligsaktivitetene mine er å sitte og se ut vinduet. Det gjorde jeg tilfeldigvis i dag. Så løper det tre berter ned oppkjørselen til denne jenten (1). Korte skjørt og arm- og stroppløse topper. Danser og hyler og skriker gjør de, når den ene går hjem og de to andre blir stående midt i veien. Jeg står ikke og glor. Jeg kikker ut av vinduet av og til, og roper til mamma at hun må sjekke ut vinduet, ”se hvem som står der, lizzm”. Det er så utrolig tydelig å se at de vet at de bli oppservert. De snur seg til tider og stirrer rett opp. De kommer nærmere huset og prøver å se inn (her må jeg bare gjemme meg, vil ikke at de skal se meg), og deretter danser, ler og bråker de ENDA høyer, for å DEMONSTRERE hvor morsomt de har det uten søsteren min, ikke sant. Hun har imidlertid ikke fått med seg at mamsen og jeg vet hva de holder på med. De stikker inn da, og jeg tror det hele er over.
Telefonen ringer og søsteren min tar den:
Jente 1: ”Slutt å GLO på oss.”
**Klikk**
De begynner med telefonterror (-Flashback til gamle dager-). Det her er faen meg provoserende. Jeg tar utfordringen på strak arm. Som jeg tenkte: de kommer rett ut igjen og danser og fjaser. Jeg stiller meg ut på verandaen, som er rett utenfor vinduet mitt, med hånden plassert på hoften. Jeg STIRRER olmt på dem. Hvis det er oppmerksomhet de vil ha, så er det faen meg det de skal få! Begge disse jentene prøver som oftest å nærmest bli bestevenner med meg. Etter to-tre minutter da jeg bare har stått og stirret, faller blikkene deres og de gjemmer seg litt. Jeg går inn og henter kikkerten, og står og TYDELIG viser at det er dem jeg ser på gjennom den. Jeg ser noen røde tryner som dukker bak en busk osv, til slutt løper de inn, og jeg antar de skal fortelle en voksen. Så jeg setter meg på en stol, med stort pelsteppe rundt meg, og et Larsons Gale Verden-blad, og setter meg til å lese. Ingen kan nekte meg å sitte på verandaen og lese på en fin dag. Nå, de stakk, og kom aldri tilbake. Jeg satt ute ca en halvtime før det ble for kaldt og jeg måtte inn. Men jeg følte jeg hadde vunnet.
Jeg skulle se Først og Sist i dag, mange interessante personer som skulle komme, bl.a. Leonard Cohen (fan her). Jeg presterte å sovne RETT før han skulle inn på scenen.
Trynet som møtte meg i drømmeland var denne jente (1).
Jeg drømte at vi bodde i samme hus. Det var veldig høyt, og søsteren min, kameraten min som kommer på besøk fra Skottland på mandag og jeg bodde i nederste etasjen, mens jenten, en lillebror (som i virkeligheten ikke eksisterer) og barnepiken deres bodde i øverste. Det var mørkt i gangene. Jeg visste at søsteren min hadde glemt noen leksebøker der oppe, og jeg så det som en flott mulighet til å gå på besøk med en grunn. Da jeg kom meg opp dit, med de to andre rett bak meg, tok jeg klærne til denne jenten (som lå ved døren på gulvet) og spyttet og rev og slet i dem rett foran nesen på henne, og kastet dem ned på gulvet til første etasje som var så langt ned at det ikke var mulig å se hvor gulvet var. Deretter stormet vi ned, og de tre i toppetasjen kom etter. Da jeg hadde kommet meg inn i vår leilighet prøvde de å åpne døren (som var blitt til dørene man må åpne på butikken for å få melk og slikt (jobben på Prix som gjør dette med hodet mitt)), og jeg måtte holde den igjen. Jeg fikk ropt og skreket alt jeg ville si, og de forsvant. Jeg våknet med en merkelig blandet følelse av tilfredsstillhet og sinne.
Uansett… Dette måtte ned på papir før jeg eventuelt hadde funnet på å gå bort dit nå i disse nattestimer, og klatre inn soveromsvinduet hennes og… Gudene vet hva jeg ville gjort.
torsdag, mars 15, 2007
Fy F***
Ja, vi holder på med prosjektarbeid i samfunnslære, jeg tenkte jeg skulle skrive om feminisme (så klart!), så jeg søkte på SCUM (Society for Cutting Up Men), som er en kjent organisasjon for ja... mannehatere. Så kom jeg over denne siden, og etter å ha lest igjennom litt av greiene der, må jeg bare forlate maskinen og fortsette en annen gang, for jeg ble virkelig dårlig nå. Uh..
Eller du kan høre på sangen "Save The Planet. Kill Yourself" funnet på samme nettsted.
Sykt.
Eller du kan høre på sangen "Save The Planet. Kill Yourself" funnet på samme nettsted.
Sykt.
søndag, februar 04, 2007
En konsertarrangørs frustrasjoner
Etter måneder med organisering; ringing, reising, løping og bæring, ble den store konserten endelig holdt. I dag kan jeg tenke tilbake på det som noe som en gang var, og som aldri mer skal bli. Det finnes ikke grenser for hvor mye stress og bekymringer, for ikke å snakke om høye telefonregninger det har vært den siste tiden.
I hele går gikk jeg rundt med knuter i magen, kvalm som bare det, konstant hodepine og tårer i øynene og følte meg bare helt nedpå.
Jeg skal innrømme at jeg har fått avsmaken på punk- og rockeband, musikken kan være så bra den bare vil, men kjenner man typen bak musikken finnes de ikke kule i det hele tatt. Makan til attitude og lite takknemmelighet blant noen av dem skal man lete lenge etter. Men selvsagt; de med den beste musikken var også de snilleste, de som ikke drakk seg dritings på øl og whisky på et rusfritt ungdomsarrangement og som kjørte hjem selv. Til dem er jeg svært takknemlig og er kjempeglad for at de ville stille opp.
Som sagt, i løpet av de siste månedene har det vært mye som har måttet bli gjort, å arrangere en konsert er I HVERT FALL ikke så lettvindt som man tror det er, og mye har måttet vike; skole/lekser og andre fritidsaktiviteter. Jeg har vært på randen av å bryte ut i tårer, eller bare gå berserk og skrike høyt ut at nå gidder jeg ikke mer!!! når som helst.
Derfor skal jeg ikke si at jeg synes det var greit at ingen, jeg gjentar; INGEN av mine venner kom til konserten, verken for å høre på musikken og se hva jeg hadde fått til etter så mye arbeid, eller for å støtte meg, gi meg en klem da kvelden var på sitt verste for meg. Jeg synes å huske at de fleste hadde lovet, både for noen måneder siden og bare for noen dager siden at de skulle komme, men det var altså ikke en eneste en som dukket opp. Fikk meldingen ”Føler at jeg svikter deg” dagen før. Så merkelig, det følte jeg også! Kanskje fordi det også var tilfellet? Har ikke følt meg så alene i hele mitt liv, hele hvelden, og som da bandene begynte å mase etter taxi inn til Bergen og jeg ikke ante hvordan jeg skulle betale for det, eller da bussjåføren var drittforbanna på meg fordi bussen skulle kjøre klokken fire, men da klokken var halv fem stod vi fremdeles på busstasjonen og ventet på to artister som hadde fått beskjed av en annen at de skulle være der kvart over fire (som om det ga noen mening), og ”noen” hadde ødelagt et bord som Os SU må betale for.
Jeg vet at UANSETT hva NOEN av vennene mine hadde gjort, hadde jeg sluppet alt i mine hender, avlyst alle andre avtaler og kommet og støttet dem. Men det er, som sagt, sikkert bare meg.
Gårsdagen var i grunn en åpenbaring for meg, med tanke på hvilke venner jeg virkelig kan stole på, og hvem jeg kanskje ikke burde se på som så nære venner som jeg trodde de var. Jeg kom fram til at kanskje jeg skulle begynne å prøve å få flere venner, så nå har jeg avtale med to kjekkaser i et band om å møte dem på Hulen neste fredag, så får vi se hva som skjer derfra.
Til slutt vil jeg takke alle bandene som spilte:
Og mine medarrangører:
I hele går gikk jeg rundt med knuter i magen, kvalm som bare det, konstant hodepine og tårer i øynene og følte meg bare helt nedpå.
Jeg skal innrømme at jeg har fått avsmaken på punk- og rockeband, musikken kan være så bra den bare vil, men kjenner man typen bak musikken finnes de ikke kule i det hele tatt. Makan til attitude og lite takknemmelighet blant noen av dem skal man lete lenge etter. Men selvsagt; de med den beste musikken var også de snilleste, de som ikke drakk seg dritings på øl og whisky på et rusfritt ungdomsarrangement og som kjørte hjem selv. Til dem er jeg svært takknemlig og er kjempeglad for at de ville stille opp.
Som sagt, i løpet av de siste månedene har det vært mye som har måttet bli gjort, å arrangere en konsert er I HVERT FALL ikke så lettvindt som man tror det er, og mye har måttet vike; skole/lekser og andre fritidsaktiviteter. Jeg har vært på randen av å bryte ut i tårer, eller bare gå berserk og skrike høyt ut at nå gidder jeg ikke mer!!! når som helst.
Derfor skal jeg ikke si at jeg synes det var greit at ingen, jeg gjentar; INGEN av mine venner kom til konserten, verken for å høre på musikken og se hva jeg hadde fått til etter så mye arbeid, eller for å støtte meg, gi meg en klem da kvelden var på sitt verste for meg. Jeg synes å huske at de fleste hadde lovet, både for noen måneder siden og bare for noen dager siden at de skulle komme, men det var altså ikke en eneste en som dukket opp. Fikk meldingen ”Føler at jeg svikter deg” dagen før. Så merkelig, det følte jeg også! Kanskje fordi det også var tilfellet? Har ikke følt meg så alene i hele mitt liv, hele hvelden, og som da bandene begynte å mase etter taxi inn til Bergen og jeg ikke ante hvordan jeg skulle betale for det, eller da bussjåføren var drittforbanna på meg fordi bussen skulle kjøre klokken fire, men da klokken var halv fem stod vi fremdeles på busstasjonen og ventet på to artister som hadde fått beskjed av en annen at de skulle være der kvart over fire (som om det ga noen mening), og ”noen” hadde ødelagt et bord som Os SU må betale for.
Jeg vet at UANSETT hva NOEN av vennene mine hadde gjort, hadde jeg sluppet alt i mine hender, avlyst alle andre avtaler og kommet og støttet dem. Men det er, som sagt, sikkert bare meg.
Gårsdagen var i grunn en åpenbaring for meg, med tanke på hvilke venner jeg virkelig kan stole på, og hvem jeg kanskje ikke burde se på som så nære venner som jeg trodde de var. Jeg kom fram til at kanskje jeg skulle begynne å prøve å få flere venner, så nå har jeg avtale med to kjekkaser i et band om å møte dem på Hulen neste fredag, så får vi se hva som skjer derfra.
Til slutt vil jeg takke alle bandene som spilte:
- Orbo (Som var FANTASTISK, wow)
- Thelma
- Seidal
- 50 Shots
- Hindenbürg
- Runaway Puppets
Og mine medarrangører:
- Tale
- Benjamin
- Ole
- Thomas
mandag, januar 08, 2007
Noen ord bare dukker opp i annenhver setning, lissom!
Liksomliksomliksomliksomliksomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzm
lizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzm
lizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzm
............
Sånn. Da håper vi at jeg har brukt opp alle lizzm'ene jeg eventuelt hadde kommet til å bruke i fremtiden.
.............
Jeg er inspirert.
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzm
lizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzm
lizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzm
............
Sånn. Da håper vi at jeg har brukt opp alle lizzm'ene jeg eventuelt hadde kommet til å bruke i fremtiden.
.............
Jeg er inspirert.
lørdag, november 11, 2006
Barneklær fra Lindex
Jeg skal ha engleskeksamen den 12. desember.
Skal opp hos privatist, i 3. klasse pensumet, og jeg gruer meg skikkelig.
Mer enn jeg gjorde da jeg gikk opp i engelsk i Skottland (men jeg glemte å søke om godkjenning av karakteren i Norge, lissom), for da hadde vi i hvertfall gått igjennom stoffet skikkelig, gjennom hele året. Nå har jeg ikke engang begynt å lese læreboken (hele skal være lest), eller de to romanene. Ikke husker jeg hva den ene heter heller. Men den ande er Trainspotting, som alltid har vært en av de absolutt favorittene mine. jeg simpelthen ELSKER Trainspotting.
Da de laget fimen synes jeg de valgte helt perfekte skuespillere. Ewan McGregor som Renton; Feckin Ace!
Vet du, jeg kjøpte noe dritstilig i går. Jeg kjøpte en babyrosa topp med litt småblonder og en sløyfe, men masse masse små hvite hodeskaller på. Gjett hvor jeg fikk tak i den; barneavdelingen på Lindex. Str 158-164. Jeg misunner ungene i dag, alle de kule klærene de kan få tak i nå! Da jeg var liten så det ut som om alle buksene og gensrene var like. Voksenklærene var så utrolig fine og spennende i forhold. Nå har de sånne klær som jeg alltid gikk og lette etter. Og nå som jeg har blitt voksen har alle voksenklærene blitt skiftet ut med kjedelige, trauste klær i steden. Grr..
Skal opp hos privatist, i 3. klasse pensumet, og jeg gruer meg skikkelig.
Mer enn jeg gjorde da jeg gikk opp i engelsk i Skottland (men jeg glemte å søke om godkjenning av karakteren i Norge, lissom), for da hadde vi i hvertfall gått igjennom stoffet skikkelig, gjennom hele året. Nå har jeg ikke engang begynt å lese læreboken (hele skal være lest), eller de to romanene. Ikke husker jeg hva den ene heter heller. Men den ande er Trainspotting, som alltid har vært en av de absolutt favorittene mine. jeg simpelthen ELSKER Trainspotting.
Da de laget fimen synes jeg de valgte helt perfekte skuespillere. Ewan McGregor som Renton; Feckin Ace!
Vet du, jeg kjøpte noe dritstilig i går. Jeg kjøpte en babyrosa topp med litt småblonder og en sløyfe, men masse masse små hvite hodeskaller på. Gjett hvor jeg fikk tak i den; barneavdelingen på Lindex. Str 158-164. Jeg misunner ungene i dag, alle de kule klærene de kan få tak i nå! Da jeg var liten så det ut som om alle buksene og gensrene var like. Voksenklærene var så utrolig fine og spennende i forhold. Nå har de sånne klær som jeg alltid gikk og lette etter. Og nå som jeg har blitt voksen har alle voksenklærene blitt skiftet ut med kjedelige, trauste klær i steden. Grr..
tirsdag, november 07, 2006
Skolelei
Ja, jeg vet jeg sa på begynnelsen av skoleåret at jeg skulle bli skoleflink.
Ja, jeg vet jeg sa jeg skulle bli lærernes yndling, lese alle leksene og få seksere i alle fag. Ingen trenger å minne meg på det.
Jeg ble aldri lærernes yndling, leste aldri alle leksene, og fikk ikke seksere i alle fag. I dag ble illusjonen jeg hadde skapt om at dette kom til å gå bra, knust. Tvilen, og den lille mistanken som hadde lurt og ligget og gjemt seg bakerst i hodet mitt om at jeg ikke egentlig er noe skolemenneske ble i dag bekreftet, jeg kan like gjerne gi opp skolen.
Jeg forstår ikke hvordan skolen kan tillate seg selv å være så utrolig lite inspirerende, ikke minst lite motiverende og k j e d e l i g. Lærerne er blitt for gamle.
De tror visst den beste måten å lære ungdom på er med disiplin, kjedelige oppgaver, strenge tidsfrister, uendelig lang tavleundervisning, og ekle, varme, mørke klasserom, som faktisk er like døll og grå som de grå mursteinblokkene som ser ut som de er støpt sammen av mange trillrunde porøse steiner som de bygger med rundt blomsterbed og rundt eiendommer. For det er det klasserommene er laget av. Ingen farger. Utenom noen brunoransje gardiner. Det er grusomt.
Skolen har ikke blitt pusset opp på 40 år. Nemlig. Skolen er 40 år i år, og ingenting er blitt forandret siden. Samme pulter, samme stoler, samme gardiner, lamper, garderober, skap, lærere, alt er helt likt. Nei, overlever jeg ett og et halvt år til, mon tro?
Hva skal til for å løfte motivasjonen og lysten på å fortsette bare en smule? Det er en passe håpløs situasjon.
Ja, jeg vet jeg sa jeg skulle bli lærernes yndling, lese alle leksene og få seksere i alle fag. Ingen trenger å minne meg på det.
Jeg ble aldri lærernes yndling, leste aldri alle leksene, og fikk ikke seksere i alle fag. I dag ble illusjonen jeg hadde skapt om at dette kom til å gå bra, knust. Tvilen, og den lille mistanken som hadde lurt og ligget og gjemt seg bakerst i hodet mitt om at jeg ikke egentlig er noe skolemenneske ble i dag bekreftet, jeg kan like gjerne gi opp skolen.
Jeg forstår ikke hvordan skolen kan tillate seg selv å være så utrolig lite inspirerende, ikke minst lite motiverende og k j e d e l i g. Lærerne er blitt for gamle.
De tror visst den beste måten å lære ungdom på er med disiplin, kjedelige oppgaver, strenge tidsfrister, uendelig lang tavleundervisning, og ekle, varme, mørke klasserom, som faktisk er like døll og grå som de grå mursteinblokkene som ser ut som de er støpt sammen av mange trillrunde porøse steiner som de bygger med rundt blomsterbed og rundt eiendommer. For det er det klasserommene er laget av. Ingen farger. Utenom noen brunoransje gardiner. Det er grusomt.
Skolen har ikke blitt pusset opp på 40 år. Nemlig. Skolen er 40 år i år, og ingenting er blitt forandret siden. Samme pulter, samme stoler, samme gardiner, lamper, garderober, skap, lærere, alt er helt likt. Nei, overlever jeg ett og et halvt år til, mon tro?
Hva skal til for å løfte motivasjonen og lysten på å fortsette bare en smule? Det er en passe håpløs situasjon.
torsdag, november 02, 2006
Hva nå???
Jeg kommer rett fra en diskusjon med mamma, om hvorvidt jeg har fremtidsplaner eller ikke. Denne diskusjonen forekommer minst to ganger i halvåret, og er like forvirrende og full av fortvilelse og irritasjon hver gang.
Jeg vet ennå ikke helt sikkert hva jeg vil studere etter gymnaset, men det jeg vet for sikkert er at jeg skal studere i Skottland, enten Edinburgh eller Glasgae! Jeg går rundt og tenker på dette og bekymrer meg noe helt sykt konstant, og det er vel kanskje derfor jeg ikke klarer å konsentrere meg noe særlig om andre ting. Jeg er livredd for å ta valget om hva jeg skal studere, og jobbe med for resten av livet...
Jeg liker situasjonen som den er akkurat nå, jeg. På gymnaset er det hele tiden folk som forteller deg hva du skal gjøre, og det er ofte ganske greit synes jeg, da slipper jeg å ta noen valg selv.
Jeg husker hvilket mareritt det var å måtte velge videregående skole også, valget stod mellom musikklinjen og media og kommunikasjon, men gymnaset var bare rett nedi bakken, og der fikk jeg generell studiekompetanse etter tre år, så det var nå der jeg endte opp. Det var jo forsåvidt helt greit.
Jeg vet jeg ikke har vært så veldig flink til å poste noe på bloggen de siste ukene, men jeg har mine grunner. Jeg lover at jeg heretter skal bli flinkere, jeg skal til og med starte en engelsk blogg, bare så det er sagt.
Oioioi! Stor nyhet!!! I kveld tror/håper jeg at jeg får meg sekkepipe! Eller altså, jeg skal låne et sett. WOW det blir diiiiiggggg!!!!
I morgen tidlig reiser jeg på regionalt SUseminar i Stavanger. Blir borte til søndag, så vet dere det. Jeg gleeeder meg.
Jeg vet ennå ikke helt sikkert hva jeg vil studere etter gymnaset, men det jeg vet for sikkert er at jeg skal studere i Skottland, enten Edinburgh eller Glasgae! Jeg går rundt og tenker på dette og bekymrer meg noe helt sykt konstant, og det er vel kanskje derfor jeg ikke klarer å konsentrere meg noe særlig om andre ting. Jeg er livredd for å ta valget om hva jeg skal studere, og jobbe med for resten av livet...
Jeg liker situasjonen som den er akkurat nå, jeg. På gymnaset er det hele tiden folk som forteller deg hva du skal gjøre, og det er ofte ganske greit synes jeg, da slipper jeg å ta noen valg selv.
Jeg husker hvilket mareritt det var å måtte velge videregående skole også, valget stod mellom musikklinjen og media og kommunikasjon, men gymnaset var bare rett nedi bakken, og der fikk jeg generell studiekompetanse etter tre år, så det var nå der jeg endte opp. Det var jo forsåvidt helt greit.
Jeg vet jeg ikke har vært så veldig flink til å poste noe på bloggen de siste ukene, men jeg har mine grunner. Jeg lover at jeg heretter skal bli flinkere, jeg skal til og med starte en engelsk blogg, bare så det er sagt.
Oioioi! Stor nyhet!!! I kveld tror/håper jeg at jeg får meg sekkepipe! Eller altså, jeg skal låne et sett. WOW det blir diiiiiggggg!!!!
I morgen tidlig reiser jeg på regionalt SUseminar i Stavanger. Blir borte til søndag, så vet dere det. Jeg gleeeder meg.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
