Det er nok mange som skjønner akkurat hva jeg mener når jeg sier ordet eksamensangst. Men jeg kjenner også noen som aldri ville funnet på å sitte og bite negler, alltid ukonsentrert og anspent og stiv i kroppen etter å ha innsett at kanskje man ikke har gjort nok arbeid i løpet av tiden man har hatt, og at det nå er altfor sent å kunne hente seg inn igjen. For all del, man kan gjerne prøve.
Det var greit i fjor, det var bare én eksamen. Det var selvsagt uutholdelig grusomt; de siste 48 timene ble brukt til å prøve å løse en halv likning eller integrasjon fra matteoppgavene som skulle vært gjort for syv-åtte måneder siden, for deretter å finne ut at buksen med ødelagt glidelås, som har ligget bakerst i klesskapet i halvannet år bør fikses. Rastløshet oget hav av ulike følelser preger sinnet.
De som ikke kjenner til disse urolighetene man kan få av eksamensnerver i kroppen er heldige. De er også veldig flinke. Jeg beundrer slike folk, ikke bare fordi de da sannsynligvis har jobbet hardt og jevnt gjennom hele året, men fordi de klarer å ha en slik tro på seg selv. Det må føles fantastisk å kunne, med slik selvtillit, bare sveve gjennom den siste tiden på skolen, eksamenstiden, og vite at man har gjort sitt beste, uansett hvilken karakter det skulle være man får. Selvdisiplin og god arbeidsevne.
Det er jo alltid lett å si i etterkant at man skulle gjort mere i løpet av tiden på skolen og forberedt seg bedre. Allerede nå sliter jeg med følelsen av håpløshet mens eksamener og avsluttende prøver nermer seg med stormskritt. Jeg har imidlertid fått en hel del gode råd og tips de siste dagene, folk ahr virkelig prøvd å oppmuntre meg til å arbeide på en bra og effektiv måte fram mot eksamener. Jeg har innsett at uansett hvor mye, eventuelt lite, tid man har igjen før eksamener, store prøver eller andre ting som krever forberedelse, er det aldri for sent å forbedre seg i hvertfall litt! Er man innstilt på det, setter man av tid og krefter mens man ennå har muligheten til det. Litt er bedre enn ingenting.
Lykke til med eksamen, for dem det skulle gjelde. Dette er en post skrevet av et ukonsentrert menneske som har løst en halv likning i matteboken, men som følte at en bloggpost måtte skrives, siden det tross alt er fire måneder siden sist.
Viser innlegg med etiketten Grublerier. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Grublerier. Vis alle innlegg
torsdag, mars 27, 2008
mandag, desember 10, 2007
KISS på LP og Cidre Bouchè
Jeg drømmer grusomme drømmer, og tror jeg holder på å bli paranoid.
Jeg har spist en hel boks med Sfinx i dag (bare de mørke ligger igjen).
Jeg har plystret Amazing Grace hele dagen. Det irriterte broren min grønn.
Jeg skulle lest til mattetentamen, men det ble det visst ingenting av.
Lurer på hvorfor.
Jeg har spist en hel boks med Sfinx i dag (bare de mørke ligger igjen).
Jeg har plystret Amazing Grace hele dagen. Det irriterte broren min grønn.
Jeg skulle lest til mattetentamen, men det ble det visst ingenting av.
Lurer på hvorfor.
torsdag, mars 29, 2007
Personlighetsforstyrrelser?
Soundtrack: Runrig - The Wall of China
Jeg fikk nylig spørsmålet "Skifter du personlighet om natten du, eller?!"
Dette var en reaksjon jeg fikk fra Elisabeth da jeg for noen dager siden kom med kunngjøringen; "Jeg satt oppe til halv fire i natt og laget profil på en Au Pairside, og jeg har tenkt å dra til Belgia i to måneder i sommer."
Jeg er ikke helt sikker på hva Elisabeth egentlig mente.
Jeg finner de stille ensomme nattestider helt nødvendig for at jeg skal få samlet tankene, gjort de små tingene som gjør meg glad, og som jeg ikke får tid til på dagstid, når livet er hardt, hektisk og nådeløst. Går man tilbake og ser på når bloggpostene mine ble postet
ser man at det ofte har vært i de sene kveldstimer,
kanskje til og med de særdeles tidlige morgentimer.
Min absolutte yndlingsaktivitet når nattesfreden og -roen har senket seg her i huset, er å sette på fin flytende musikk, som kan roe meg ned etter en stressende dag, som jeg kan synge med på, i full viten om at ingen kan høre meg. Jeg tar på meg lette klær, har gjerne tullet meg inn i et teppe eller dynen, og setter meg foran datamaskinen. Nå er det ikke MSN som gjelder. Ingen stressende blåblinkende ruter på bunnen av skjermen. Datamaskinen står ved siden av soveromsvinduet, og jeg har utsikt rett opp til månen. På veldig fine kvelder, som i kveld, kan jeg bli sittende lenge, bare å se på stjernene, trærne, de dunkle lysene i naboenes vinduer, og se på de få bilene som kjører på veien nede ved Rema 1000.
Jeg tenker de tanker jeg har hatt lyst til å tenke hele dagen, jeg tenker på alle de spørsmålene jeg ikke kan svare på, hva jeg vil gjøre med livet, og de andre litt mindre tingene
som kan ha samlet seg bakerst i et hjørne i hodet mitt.
Det er som oftest på denne tiden av døgnet jeg føler for å øve på instrumentene mine (selv om sekkepipen nok kanskje ikke egner seg særlig bra til det). Jeg føler at den kreative Marie titter frem om natten. Jeg kan finne på å tegne, skrive ned små ting som ikke egner seg til noe som helst, lese korte avsnitt i bøker jeg ennå ikke har fått lest, eller i bøker som allerede har blitt lest hundre ganger. Om natten liker jeg også å rydde. Det foregår i sakte tempo, mens jeg forundret mimrer med nesten glemte ting jeg tilfeldigvis finner på de merkeligste steder. Og jeg våkner stadig vekk, like forbauset om morgenen, fordi rommet mitt, som var så uforskammet rotete kvelden før,
plutselig ser ut som om det er tatt ut fra en side i en interiørkatalog.
[Her fikk jeg plutselig dè ja vu!]
Om dagen kan jeg nok ofte fremstå som en litt stresset, distrè person, som ikke har har helt styring på tingene. Ja, jeg kan nok med sikkerhet svare på
spørsmålet ditt med dette svaret, Elisabeth:
Jeg kan bekrefte at, ja, jeg gjør i grunnen det. Skifter personlighet om natten.
Eller kanskje heller; blir mer lik meg selv.
Jeg fikk nylig spørsmålet "Skifter du personlighet om natten du, eller?!"
Dette var en reaksjon jeg fikk fra Elisabeth da jeg for noen dager siden kom med kunngjøringen; "Jeg satt oppe til halv fire i natt og laget profil på en Au Pairside, og jeg har tenkt å dra til Belgia i to måneder i sommer."
Jeg er ikke helt sikker på hva Elisabeth egentlig mente.
Jeg finner de stille ensomme nattestider helt nødvendig for at jeg skal få samlet tankene, gjort de små tingene som gjør meg glad, og som jeg ikke får tid til på dagstid, når livet er hardt, hektisk og nådeløst. Går man tilbake og ser på når bloggpostene mine ble postet
ser man at det ofte har vært i de sene kveldstimer,
kanskje til og med de særdeles tidlige morgentimer.
Min absolutte yndlingsaktivitet når nattesfreden og -roen har senket seg her i huset, er å sette på fin flytende musikk, som kan roe meg ned etter en stressende dag, som jeg kan synge med på, i full viten om at ingen kan høre meg. Jeg tar på meg lette klær, har gjerne tullet meg inn i et teppe eller dynen, og setter meg foran datamaskinen. Nå er det ikke MSN som gjelder. Ingen stressende blåblinkende ruter på bunnen av skjermen. Datamaskinen står ved siden av soveromsvinduet, og jeg har utsikt rett opp til månen. På veldig fine kvelder, som i kveld, kan jeg bli sittende lenge, bare å se på stjernene, trærne, de dunkle lysene i naboenes vinduer, og se på de få bilene som kjører på veien nede ved Rema 1000.
Jeg tenker de tanker jeg har hatt lyst til å tenke hele dagen, jeg tenker på alle de spørsmålene jeg ikke kan svare på, hva jeg vil gjøre med livet, og de andre litt mindre tingene
som kan ha samlet seg bakerst i et hjørne i hodet mitt.
Det er som oftest på denne tiden av døgnet jeg føler for å øve på instrumentene mine (selv om sekkepipen nok kanskje ikke egner seg særlig bra til det). Jeg føler at den kreative Marie titter frem om natten. Jeg kan finne på å tegne, skrive ned små ting som ikke egner seg til noe som helst, lese korte avsnitt i bøker jeg ennå ikke har fått lest, eller i bøker som allerede har blitt lest hundre ganger. Om natten liker jeg også å rydde. Det foregår i sakte tempo, mens jeg forundret mimrer med nesten glemte ting jeg tilfeldigvis finner på de merkeligste steder. Og jeg våkner stadig vekk, like forbauset om morgenen, fordi rommet mitt, som var så uforskammet rotete kvelden før,
plutselig ser ut som om det er tatt ut fra en side i en interiørkatalog.
[Her fikk jeg plutselig dè ja vu!]
Om dagen kan jeg nok ofte fremstå som en litt stresset, distrè person, som ikke har har helt styring på tingene. Ja, jeg kan nok med sikkerhet svare på
spørsmålet ditt med dette svaret, Elisabeth:
Jeg kan bekrefte at, ja, jeg gjør i grunnen det. Skifter personlighet om natten.
Eller kanskje heller; blir mer lik meg selv.
søndag, mars 04, 2007
"Du oppdaterer jo en gang i halvåret, du!"
På tide med en oppdatering da, kanskje.
I kveld er slutten på det gode liv. Livet da man kunne sitte oppe til klokken syv om morgenen, og sove til tre med (i hvert fall en smule) god samvittighet. Vinterferien er over. Pokker også, jeg som nettopp hadde bestemt meg for at denne ferien skulle jeg faktisk gjøre noe med, nyte og gjøre nytte av. Så var den bare slutt, liksom.
Jaja, litt jobbsøking og en tur med danskebåten fikk jeg jo gjort. Og det var gøy det! Danskebåten altså. Jobbsøking er bare pinlig, det har jeg aldri likt.
De siste dagene etter at jeg kom hjem etter turen til Danmark er bare en stor krusidull i hodet mitt. Lapskaus de Lux, jeg har mistet alt som heter tidssans. Jeg synes for så vidt ikke egentlig at det er så rart. Vi sov store deler av dagene vi var på båten, og gjorde typiske Harryfolk-på-danskebåten-ting om kvelden/natten. Altså; møter man en haug med mannfolk som jobber for Statoil og som ikke engang legger skjul på sine ekstreme (høyrevridde) politiske meninger kan man ikke hjelpe for at tiden flyr og man blir sittende og prate… ”politikk” med de fleste av dem til klokken syv om morgenen, en time før man skal være på land med ferdigpakkede kofferter i hånden (noe som skulle vise seg å være et skikkelig stressmoment, da jeg og min kjære romkamerat på båten hadde klart å tømme innholdet i bagene våre ut på gulvet, i senger, på badet (til og med i dusjen) og i alle andre kriker og kroker, og alt måtte finnes og sorteres på minimalt med tid). Jeg gikk i hvert fall rett og la meg da jeg kom hjem, og ble liggende resten av dagen.
Ikke er det mye igjen av TaxFree-varene heller. Overraskende? Kanskje ikke.
Tobleronen ligger her ved siden av meg og gliser opp mot meg og sier ”spis meg, SPIS MEG!”, og det er en kjent sak at jeg ikke klarer å holde meg.
Nei, dagene har gått så altfor fort. Skal det virkelig gå enda fortere når jeg blir voksen? Det er jo ekstremt skummelt å tenke på i grunn. Har man ikke tid til å sette pris på dagene og livet og de små gledene nå når man er 18 år, hva i huleste skal man få tid til senere da?
Nå har jeg skiftet sengetøy og pakket skolesekken og er (nåja, ikke egentlig) klar til å stå opp om noen få timer og traske nedover skoleveien i kulden, sette meg ved pulten og duppe litt av mens lærerens monotone stemme (les: L.-T. L.s stemme) fyller øregangene med kunnskap jeg så visst burde kunne, men som aldri klarte å komme seg inn i det ene senteret i hjernen som lagret nettopp denne kunnskapen, fordi jeg er for lat til å følge med. Jeg tror noe må gjøres med min innstilling til skole og læring.
Uansett, nå skal jeg legge meg.
God natt og sov godt mine kjære søte venner.
I morgen er en ny dag, med nye muligheter, og den venter på å bli utnyttet.
PS: Jeg har fått tilbake min naturlige hårfarge, første gang siden jeg var 11.
Bilde fra båten, tatt av Elisabeth Ice Cream
I kveld er slutten på det gode liv. Livet da man kunne sitte oppe til klokken syv om morgenen, og sove til tre med (i hvert fall en smule) god samvittighet. Vinterferien er over. Pokker også, jeg som nettopp hadde bestemt meg for at denne ferien skulle jeg faktisk gjøre noe med, nyte og gjøre nytte av. Så var den bare slutt, liksom.
Jaja, litt jobbsøking og en tur med danskebåten fikk jeg jo gjort. Og det var gøy det! Danskebåten altså. Jobbsøking er bare pinlig, det har jeg aldri likt.
De siste dagene etter at jeg kom hjem etter turen til Danmark er bare en stor krusidull i hodet mitt. Lapskaus de Lux, jeg har mistet alt som heter tidssans. Jeg synes for så vidt ikke egentlig at det er så rart. Vi sov store deler av dagene vi var på båten, og gjorde typiske Harryfolk-på-danskebåten-ting om kvelden/natten. Altså; møter man en haug med mannfolk som jobber for Statoil og som ikke engang legger skjul på sine ekstreme (høyrevridde) politiske meninger kan man ikke hjelpe for at tiden flyr og man blir sittende og prate… ”politikk” med de fleste av dem til klokken syv om morgenen, en time før man skal være på land med ferdigpakkede kofferter i hånden (noe som skulle vise seg å være et skikkelig stressmoment, da jeg og min kjære romkamerat på båten hadde klart å tømme innholdet i bagene våre ut på gulvet, i senger, på badet (til og med i dusjen) og i alle andre kriker og kroker, og alt måtte finnes og sorteres på minimalt med tid). Jeg gikk i hvert fall rett og la meg da jeg kom hjem, og ble liggende resten av dagen.
Ikke er det mye igjen av TaxFree-varene heller. Overraskende? Kanskje ikke.
Tobleronen ligger her ved siden av meg og gliser opp mot meg og sier ”spis meg, SPIS MEG!”, og det er en kjent sak at jeg ikke klarer å holde meg.
Nei, dagene har gått så altfor fort. Skal det virkelig gå enda fortere når jeg blir voksen? Det er jo ekstremt skummelt å tenke på i grunn. Har man ikke tid til å sette pris på dagene og livet og de små gledene nå når man er 18 år, hva i huleste skal man få tid til senere da?
Nå har jeg skiftet sengetøy og pakket skolesekken og er (nåja, ikke egentlig) klar til å stå opp om noen få timer og traske nedover skoleveien i kulden, sette meg ved pulten og duppe litt av mens lærerens monotone stemme (les: L.-T. L.s stemme) fyller øregangene med kunnskap jeg så visst burde kunne, men som aldri klarte å komme seg inn i det ene senteret i hjernen som lagret nettopp denne kunnskapen, fordi jeg er for lat til å følge med. Jeg tror noe må gjøres med min innstilling til skole og læring.
Uansett, nå skal jeg legge meg.
God natt og sov godt mine kjære søte venner.
I morgen er en ny dag, med nye muligheter, og den venter på å bli utnyttet.
PS: Jeg har fått tilbake min naturlige hårfarge, første gang siden jeg var 11.
Bilde fra båten, tatt av Elisabeth Ice Cream
søndag, februar 04, 2007
En konsertarrangørs frustrasjoner
Etter måneder med organisering; ringing, reising, løping og bæring, ble den store konserten endelig holdt. I dag kan jeg tenke tilbake på det som noe som en gang var, og som aldri mer skal bli. Det finnes ikke grenser for hvor mye stress og bekymringer, for ikke å snakke om høye telefonregninger det har vært den siste tiden.
I hele går gikk jeg rundt med knuter i magen, kvalm som bare det, konstant hodepine og tårer i øynene og følte meg bare helt nedpå.
Jeg skal innrømme at jeg har fått avsmaken på punk- og rockeband, musikken kan være så bra den bare vil, men kjenner man typen bak musikken finnes de ikke kule i det hele tatt. Makan til attitude og lite takknemmelighet blant noen av dem skal man lete lenge etter. Men selvsagt; de med den beste musikken var også de snilleste, de som ikke drakk seg dritings på øl og whisky på et rusfritt ungdomsarrangement og som kjørte hjem selv. Til dem er jeg svært takknemlig og er kjempeglad for at de ville stille opp.
Som sagt, i løpet av de siste månedene har det vært mye som har måttet bli gjort, å arrangere en konsert er I HVERT FALL ikke så lettvindt som man tror det er, og mye har måttet vike; skole/lekser og andre fritidsaktiviteter. Jeg har vært på randen av å bryte ut i tårer, eller bare gå berserk og skrike høyt ut at nå gidder jeg ikke mer!!! når som helst.
Derfor skal jeg ikke si at jeg synes det var greit at ingen, jeg gjentar; INGEN av mine venner kom til konserten, verken for å høre på musikken og se hva jeg hadde fått til etter så mye arbeid, eller for å støtte meg, gi meg en klem da kvelden var på sitt verste for meg. Jeg synes å huske at de fleste hadde lovet, både for noen måneder siden og bare for noen dager siden at de skulle komme, men det var altså ikke en eneste en som dukket opp. Fikk meldingen ”Føler at jeg svikter deg” dagen før. Så merkelig, det følte jeg også! Kanskje fordi det også var tilfellet? Har ikke følt meg så alene i hele mitt liv, hele hvelden, og som da bandene begynte å mase etter taxi inn til Bergen og jeg ikke ante hvordan jeg skulle betale for det, eller da bussjåføren var drittforbanna på meg fordi bussen skulle kjøre klokken fire, men da klokken var halv fem stod vi fremdeles på busstasjonen og ventet på to artister som hadde fått beskjed av en annen at de skulle være der kvart over fire (som om det ga noen mening), og ”noen” hadde ødelagt et bord som Os SU må betale for.
Jeg vet at UANSETT hva NOEN av vennene mine hadde gjort, hadde jeg sluppet alt i mine hender, avlyst alle andre avtaler og kommet og støttet dem. Men det er, som sagt, sikkert bare meg.
Gårsdagen var i grunn en åpenbaring for meg, med tanke på hvilke venner jeg virkelig kan stole på, og hvem jeg kanskje ikke burde se på som så nære venner som jeg trodde de var. Jeg kom fram til at kanskje jeg skulle begynne å prøve å få flere venner, så nå har jeg avtale med to kjekkaser i et band om å møte dem på Hulen neste fredag, så får vi se hva som skjer derfra.
Til slutt vil jeg takke alle bandene som spilte:
Og mine medarrangører:
I hele går gikk jeg rundt med knuter i magen, kvalm som bare det, konstant hodepine og tårer i øynene og følte meg bare helt nedpå.
Jeg skal innrømme at jeg har fått avsmaken på punk- og rockeband, musikken kan være så bra den bare vil, men kjenner man typen bak musikken finnes de ikke kule i det hele tatt. Makan til attitude og lite takknemmelighet blant noen av dem skal man lete lenge etter. Men selvsagt; de med den beste musikken var også de snilleste, de som ikke drakk seg dritings på øl og whisky på et rusfritt ungdomsarrangement og som kjørte hjem selv. Til dem er jeg svært takknemlig og er kjempeglad for at de ville stille opp.
Som sagt, i løpet av de siste månedene har det vært mye som har måttet bli gjort, å arrangere en konsert er I HVERT FALL ikke så lettvindt som man tror det er, og mye har måttet vike; skole/lekser og andre fritidsaktiviteter. Jeg har vært på randen av å bryte ut i tårer, eller bare gå berserk og skrike høyt ut at nå gidder jeg ikke mer!!! når som helst.
Derfor skal jeg ikke si at jeg synes det var greit at ingen, jeg gjentar; INGEN av mine venner kom til konserten, verken for å høre på musikken og se hva jeg hadde fått til etter så mye arbeid, eller for å støtte meg, gi meg en klem da kvelden var på sitt verste for meg. Jeg synes å huske at de fleste hadde lovet, både for noen måneder siden og bare for noen dager siden at de skulle komme, men det var altså ikke en eneste en som dukket opp. Fikk meldingen ”Føler at jeg svikter deg” dagen før. Så merkelig, det følte jeg også! Kanskje fordi det også var tilfellet? Har ikke følt meg så alene i hele mitt liv, hele hvelden, og som da bandene begynte å mase etter taxi inn til Bergen og jeg ikke ante hvordan jeg skulle betale for det, eller da bussjåføren var drittforbanna på meg fordi bussen skulle kjøre klokken fire, men da klokken var halv fem stod vi fremdeles på busstasjonen og ventet på to artister som hadde fått beskjed av en annen at de skulle være der kvart over fire (som om det ga noen mening), og ”noen” hadde ødelagt et bord som Os SU må betale for.
Jeg vet at UANSETT hva NOEN av vennene mine hadde gjort, hadde jeg sluppet alt i mine hender, avlyst alle andre avtaler og kommet og støttet dem. Men det er, som sagt, sikkert bare meg.
Gårsdagen var i grunn en åpenbaring for meg, med tanke på hvilke venner jeg virkelig kan stole på, og hvem jeg kanskje ikke burde se på som så nære venner som jeg trodde de var. Jeg kom fram til at kanskje jeg skulle begynne å prøve å få flere venner, så nå har jeg avtale med to kjekkaser i et band om å møte dem på Hulen neste fredag, så får vi se hva som skjer derfra.
Til slutt vil jeg takke alle bandene som spilte:
- Orbo (Som var FANTASTISK, wow)
- Thelma
- Seidal
- 50 Shots
- Hindenbürg
- Runaway Puppets
Og mine medarrangører:
- Tale
- Benjamin
- Ole
- Thomas
mandag, januar 08, 2007
Noen ord bare dukker opp i annenhver setning, lissom!
Liksomliksomliksomliksomliksomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzm
lizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzm
lizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzm
............
Sånn. Da håper vi at jeg har brukt opp alle lizzm'ene jeg eventuelt hadde kommet til å bruke i fremtiden.
.............
Jeg er inspirert.
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzm
lizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzm
lizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzm
............
Sånn. Da håper vi at jeg har brukt opp alle lizzm'ene jeg eventuelt hadde kommet til å bruke i fremtiden.
.............
Jeg er inspirert.
torsdag, november 02, 2006
Hva nå???
Jeg kommer rett fra en diskusjon med mamma, om hvorvidt jeg har fremtidsplaner eller ikke. Denne diskusjonen forekommer minst to ganger i halvåret, og er like forvirrende og full av fortvilelse og irritasjon hver gang.
Jeg vet ennå ikke helt sikkert hva jeg vil studere etter gymnaset, men det jeg vet for sikkert er at jeg skal studere i Skottland, enten Edinburgh eller Glasgae! Jeg går rundt og tenker på dette og bekymrer meg noe helt sykt konstant, og det er vel kanskje derfor jeg ikke klarer å konsentrere meg noe særlig om andre ting. Jeg er livredd for å ta valget om hva jeg skal studere, og jobbe med for resten av livet...
Jeg liker situasjonen som den er akkurat nå, jeg. På gymnaset er det hele tiden folk som forteller deg hva du skal gjøre, og det er ofte ganske greit synes jeg, da slipper jeg å ta noen valg selv.
Jeg husker hvilket mareritt det var å måtte velge videregående skole også, valget stod mellom musikklinjen og media og kommunikasjon, men gymnaset var bare rett nedi bakken, og der fikk jeg generell studiekompetanse etter tre år, så det var nå der jeg endte opp. Det var jo forsåvidt helt greit.
Jeg vet jeg ikke har vært så veldig flink til å poste noe på bloggen de siste ukene, men jeg har mine grunner. Jeg lover at jeg heretter skal bli flinkere, jeg skal til og med starte en engelsk blogg, bare så det er sagt.
Oioioi! Stor nyhet!!! I kveld tror/håper jeg at jeg får meg sekkepipe! Eller altså, jeg skal låne et sett. WOW det blir diiiiiggggg!!!!
I morgen tidlig reiser jeg på regionalt SUseminar i Stavanger. Blir borte til søndag, så vet dere det. Jeg gleeeder meg.
Jeg vet ennå ikke helt sikkert hva jeg vil studere etter gymnaset, men det jeg vet for sikkert er at jeg skal studere i Skottland, enten Edinburgh eller Glasgae! Jeg går rundt og tenker på dette og bekymrer meg noe helt sykt konstant, og det er vel kanskje derfor jeg ikke klarer å konsentrere meg noe særlig om andre ting. Jeg er livredd for å ta valget om hva jeg skal studere, og jobbe med for resten av livet...
Jeg liker situasjonen som den er akkurat nå, jeg. På gymnaset er det hele tiden folk som forteller deg hva du skal gjøre, og det er ofte ganske greit synes jeg, da slipper jeg å ta noen valg selv.
Jeg husker hvilket mareritt det var å måtte velge videregående skole også, valget stod mellom musikklinjen og media og kommunikasjon, men gymnaset var bare rett nedi bakken, og der fikk jeg generell studiekompetanse etter tre år, så det var nå der jeg endte opp. Det var jo forsåvidt helt greit.
Jeg vet jeg ikke har vært så veldig flink til å poste noe på bloggen de siste ukene, men jeg har mine grunner. Jeg lover at jeg heretter skal bli flinkere, jeg skal til og med starte en engelsk blogg, bare så det er sagt.
Oioioi! Stor nyhet!!! I kveld tror/håper jeg at jeg får meg sekkepipe! Eller altså, jeg skal låne et sett. WOW det blir diiiiiggggg!!!!
I morgen tidlig reiser jeg på regionalt SUseminar i Stavanger. Blir borte til søndag, så vet dere det. Jeg gleeeder meg.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
