Veggis...?

Jeg sitter pokker meg her og spiser reinsdyrkjøtt. Tre år som veggis, og her sitter jeg altså. FRÅTSER dødt reinsdyr.

The sweet taste of revenge

NB! Denne posten ble lang.

Jeg er i grunnen en veldig tolerant person. Jeg kan finne meg i mye som ikke er riktig (dette er nok egentlig en ganske dårlig egenskap, jeg er ikke alltid flink nok til å si ifra hvis det er noe jeg ikke liker). Men i dag opplevde jeg noe som MÅ reageres på, jeg er så iltrende førrbannja!

Jeg vet ikke om det er mange av dere som har opplevd å bli mobbet. Det har jeg, jeg fikk føle på kroppen i tre år hvordan det var å bli mislikt av alle i min klasse, og parallellklassen i tillegg. Dette er noe av det absolutt vondeste en person kan oppleve under barndommen, og er noe jeg ikke unner noen. En mobber er en helt utilgivelig person, det er en person som eier verken empati eller sympati. De gjør alt for å trykke ned andre, og få den til å føle seg forferdelig og mindre verdt. Men alt dette vet dere, det er ikke det jeg skal skrive om.

Det verste jeg har opplevd var faktisk ikke å bli mobbet selv, men faktisk det å oppleve at lillesøsteren min blir det. Det har kommet frem i det siste at hun faktisk ikke har det så bra på skolen. Hun er et prakteksempel på et såkalt ”englebarn”. Hun får best resultat i klassen på prøver, fordi hun sitter en uke i forveien og leser nervøs til prøver. Hun får skryt av læreren, hun er den eneste jenten som ikke elsker konflikter. Alle andre foreldre simpelthen elsker henne, og er dødssjalu på mamma fordi de ikke skjønner hvordan der er mulig å få en slik perfekt datter. Hun er snill mot alle. Er aldri på lag med/mot noen når jentene krangler på skolen, og er generelt sett en ekstremt høflig person, som ikke krever noe oppmerksomhet i det hele tatt. Hun er også den eneste jenten i klassen med kjæreste, den SØTESTE gutten i klassen, og de har vært sammen i to og et halvt år nå, og er kjempeforelsket, men tør ikke snakke sammen…

Alt dette har selvsagt resten av jentene i klassen hennes fått med seg, og er sjalu som små jentunger som står i et godteributikkvindu og som ikke har råd til annet enn å kikke på alle de andre som er inne og kjøper godteri. Altså, veldig sjalu.

Det blir sagt at hennes klasse, 7. klasse, er den verste klassen som har gått på denne skolen noen gang. Og det sier noe, for jeg gikk på samme skole. Og klassen min var i hvert fall IKKE klok i hodene. Flertallet gikk til psykolog, måtte tvangsinnlegges på grunn av adferdsproblemer, og hadde store problemer hjemme og måtte få frustrasjonen sin ut på skolen. Da gikk det som oftest ut over Elisabeth IC (som gikk i parallellklassen) og meg, jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg rett og slett gikk hjem i løpet av skoledagen de tre årene jeg gikk der. Det var hardcore mobbing. Og nå er det tydeligvis svært sannsynlig at det er akkurat slik søsteren min opplever skolen også.

Så da jeg for liten stud siden fikk vite at hun var kommet gråtende hjem fordi hun hadde vært en av de to med full score på matteprøven, og deretter fått vite at ”alle klærne du har er så stygge, få deg noen skikkelige klær, hvor kjøper du klærne dine?!?! Du er så stygg, napp øyenbrynene dine!”
Nå er det ingen andre jenter på 13 år som kler seg bedre enn søsteren min. Hun legger frem klærne sine kvelden i forveien, og er hundre prosent sikker på at de matcher sammen og ser fine ut før hun går ut med dem. Hun er så utrolig stilig, og kan få alt til å se bra ut. Grunnen til at disse klærne er såkalt ”stygge” er nok fordi det ikke bare er merkeklær (men mesteparten er egentlig det), slik som alle klærne til de andre jentene.

Mobbingen nådde nye høyder i dag, og det var derfor jeg følte at denne posten måtte skrives. Jeg holder på å sprekke av sinne. Ingen, og jeg gjentar INGEN, skal få lov til å behandle min familie dårlig.

Som jeg skrev i forrige post står maskinen min ved soveromsvinduet mitt (ja, for jeg har stasjonær PC). En av de verste jentene i søsteren min sin klasse bor rett borti veien, og jeg kan se deler av huset herfra, gjemt bak hekker, busker og trær. Jeg skrev også i går at en av yndligsaktivitetene mine er å sitte og se ut vinduet. Det gjorde jeg tilfeldigvis i dag. Så løper det tre berter ned oppkjørselen til denne jenten (1). Korte skjørt og arm- og stroppløse topper. Danser og hyler og skriker gjør de, når den ene går hjem og de to andre blir stående midt i veien. Jeg står ikke og glor. Jeg kikker ut av vinduet av og til, og roper til mamma at hun må sjekke ut vinduet, ”se hvem som står der, lizzm”. Det er så utrolig tydelig å se at de vet at de bli oppservert. De snur seg til tider og stirrer rett opp. De kommer nærmere huset og prøver å se inn (her må jeg bare gjemme meg, vil ikke at de skal se meg), og deretter danser, ler og bråker de ENDA høyer, for å DEMONSTRERE hvor morsomt de har det uten søsteren min, ikke sant. Hun har imidlertid ikke fått med seg at mamsen og jeg vet hva de holder på med. De stikker inn da, og jeg tror det hele er over.

Telefonen ringer og søsteren min tar den:
Jente 1: ”Slutt å GLO på oss.”
**Klikk**

De begynner med telefonterror (-Flashback til gamle dager-). Det her er faen meg provoserende. Jeg tar utfordringen på strak arm. Som jeg tenkte: de kommer rett ut igjen og danser og fjaser. Jeg stiller meg ut på verandaen, som er rett utenfor vinduet mitt, med hånden plassert på hoften. Jeg STIRRER olmt på dem. Hvis det er oppmerksomhet de vil ha, så er det faen meg det de skal få! Begge disse jentene prøver som oftest å nærmest bli bestevenner med meg. Etter to-tre minutter da jeg bare har stått og stirret, faller blikkene deres og de gjemmer seg litt. Jeg går inn og henter kikkerten, og står og TYDELIG viser at det er dem jeg ser på gjennom den. Jeg ser noen røde tryner som dukker bak en busk osv, til slutt løper de inn, og jeg antar de skal fortelle en voksen. Så jeg setter meg på en stol, med stort pelsteppe rundt meg, og et Larsons Gale Verden-blad, og setter meg til å lese. Ingen kan nekte meg å sitte på verandaen og lese på en fin dag. Nå, de stakk, og kom aldri tilbake. Jeg satt ute ca en halvtime før det ble for kaldt og jeg måtte inn. Men jeg følte jeg hadde vunnet.

Jeg skulle se Først og Sist i dag, mange interessante personer som skulle komme, bl.a. Leonard Cohen (fan her). Jeg presterte å sovne RETT før han skulle inn på scenen.
Trynet som møtte meg i drømmeland var denne jente (1).

Jeg drømte at vi bodde i samme hus. Det var veldig høyt, og søsteren min, kameraten min som kommer på besøk fra Skottland på mandag og jeg bodde i nederste etasjen, mens jenten, en lillebror (som i virkeligheten ikke eksisterer) og barnepiken deres bodde i øverste. Det var mørkt i gangene. Jeg visste at søsteren min hadde glemt noen leksebøker der oppe, og jeg så det som en flott mulighet til å gå på besøk med en grunn. Da jeg kom meg opp dit, med de to andre rett bak meg, tok jeg klærne til denne jenten (som lå ved døren på gulvet) og spyttet og rev og slet i dem rett foran nesen på henne, og kastet dem ned på gulvet til første etasje som var så langt ned at det ikke var mulig å se hvor gulvet var. Deretter stormet vi ned, og de tre i toppetasjen kom etter. Da jeg hadde kommet meg inn i vår leilighet prøvde de å åpne døren (som var blitt til dørene man må åpne på butikken for å få melk og slikt (jobben på Prix som gjør dette med hodet mitt)), og jeg måtte holde den igjen. Jeg fikk ropt og skreket alt jeg ville si, og de forsvant. Jeg våknet med en merkelig blandet følelse av tilfredsstillhet og sinne.

Uansett… Dette måtte ned på papir før jeg eventuelt hadde funnet på å gå bort dit nå i disse nattestimer, og klatre inn soveromsvinduet hennes og… Gudene vet hva jeg ville gjort.