Angsten slår til

Det er nok mange som skjønner akkurat hva jeg mener når jeg sier ordet eksamensangst. Men jeg kjenner også noen som aldri ville funnet på å sitte og bite negler, alltid ukonsentrert og anspent og stiv i kroppen etter å ha innsett at kanskje man ikke har gjort nok arbeid i løpet av tiden man har hatt, og at det nå er altfor sent å kunne hente seg inn igjen. For all del, man kan gjerne prøve.

Det var greit i fjor, det var bare én eksamen. Det var selvsagt uutholdelig grusomt; de siste 48 timene ble brukt til å prøve å løse en halv likning eller integrasjon fra matteoppgavene som skulle vært gjort for syv-åtte måneder siden, for deretter å finne ut at buksen med ødelagt glidelås, som har ligget bakerst i klesskapet i halvannet år bør fikses. Rastløshet oget hav av ulike følelser preger sinnet.

De som ikke kjenner til disse urolighetene man kan få av eksamensnerver i kroppen er heldige. De er også veldig flinke. Jeg beundrer slike folk, ikke bare fordi de da sannsynligvis har jobbet hardt og jevnt gjennom hele året, men fordi de klarer å ha en slik tro på seg selv. Det må føles fantastisk å kunne, med slik selvtillit, bare sveve gjennom den siste tiden på skolen, eksamenstiden, og vite at man har gjort sitt beste, uansett hvilken karakter det skulle være man får. Selvdisiplin og god arbeidsevne.

Det er jo alltid lett å si i etterkant at man skulle gjort mere i løpet av tiden på skolen og forberedt seg bedre. Allerede nå sliter jeg med følelsen av håpløshet mens eksamener og avsluttende prøver nermer seg med stormskritt. Jeg har imidlertid fått en hel del gode råd og tips de siste dagene, folk ahr virkelig prøvd å oppmuntre meg til å arbeide på en bra og effektiv måte fram mot eksamener. Jeg har innsett at uansett hvor mye, eventuelt lite, tid man har igjen før eksamener, store prøver eller andre ting som krever forberedelse, er det aldri for sent å forbedre seg i hvertfall litt! Er man innstilt på det, setter man av tid og krefter mens man ennå har muligheten til det. Litt er bedre enn ingenting.

Lykke til med eksamen, for dem det skulle gjelde. Dette er en post skrevet av et ukonsentrert menneske som har løst en halv likning i matteboken, men som følte at en bloggpost måtte skrives, siden det tross alt er fire måneder siden sist.

Rekonstruksjon av eksamensdagen

Her ser du hvordan det gikk på eksamen (en rekonstruksjon av tiden rett før og under eksamen. Pga. lite minne på mobilen kunne den ikke avsluttes, og heller ikke pyntes på. (Jeg fant nettopp ut at det gikk an å redigere filmene på mobilen..! :D))




Neida, men egentlig gikk det så utrolig fantastisk bra, at jeg måtte ta meg en seiersdans etterpå:

Vi leser til eksamen II

Et siste sukk før eksamen. Om noen timer er det over...
(Slik går det når man tror man er alene når man videoblogger.)

Klaustrofobi

Oppdatering: UÆÆÆÆHHHHHHHRRRRRRRRRGGGGHNNNNHHH!
Jeg orker ikke mer! Det er klamt og ekkelt, klaustrofobisk, blanding av panikk og irritasjon stormer inni meg. Det finnes ikke nok ord for mine følelser akkurat nå. Jo mer jeg leser og pugger, jo mindre skjønner jeg.

Jeg trenger en klem. :(

Vi leser til eksamen

Lengter etter sommer

Nå er jeg jaggu meg så klar for sommeren at jeg aldri har vært klarere. I det siste har man har begynt å merke at nettene ikke lenger er så mørke, og dagene har blitt varmere. Plenen utenfor er helt gul av herlig løvetann og lilla av de andre blomstene man lager kranser av. Etter skolen småspringer man til butikken og kjøper Royal med mandler. En is på vei hjem fra skolen en varm førsommersdag kan ikke slås av noe.

I dag har jeg hatt eksamensangst. Resultatet er et meget ryddig rom. Akkurat nå sitter jeg bare og prøver å la være å tenke på både matte og fysikk. Da jeg i går byttet ut den deilige store sengen min med to mindre madrasser (i tro om at rommet skulle få en stiligere minimaliststil..... heh) fant jeg noe meget interessant under sengen (hvor det forøvrig tydeligvis ikke var blitt ryddet/støvsuget/vasket på en god stund...). Min gamle Lars Lillo-Stenberg-CD Å var jeg en sangfugl lå der, uten cover. Jeg har lett etter den siden i fjor sommer. Nå når den er kommet til rette igjen er det bare for sommeren å komme, nå er alt klart. Lars synger triste Ingrid Sletten, og jeg bare sitter og dagdrømmer om sommerferie og sommerfester, med grilling på stranden. I år skal jeg spise sommerkoteletter. og drikke sommerøl, eventuelt rødvin. Tennene løper allerede i vann.

Det er jo som sagt eksamenstider, man ser mange stressede mennesker hvor man enn går. Jeg er nok intet unntak. Jeg har riktignok ikke begynt å lese ennå, men like stresset er jeg. Kanskje enda mer. Jeg begynte skoleåret med en fantastisk fin instilling. Det er det mange som kan vitne på. "I år skal jeg være skoleflink pike!" Men disse ordene ble dessverre bare ord, og aldri praksis. Jeg har begynt å innse dette nå. Det er ikke så rent få rapporter og andre innleveringer som aldri ble levert, eller gjort i det hele tatt, så det er noe jeg må ta igjen denne uken, i tillegg til eksamenslesing. Jeg vet at vitnemålet vil gjenspeile min dovenhet, og det er trist. Men siden jeg nå har fått spiriten tilbake, satser jeg på at jeg kommer sterkt tilbake neste år.

Jeg må begynne på fysikkinnlevering nå. Den skulle vært inne fredag, og "det skal vises at du har brukt 30 timer arbeid." Bare stumper igjen av neglene mine, jeg er på gråten, men dette skal gå bra.

Barneklær fra Lindex

Jeg skal ha engleskeksamen den 12. desember. 
Skal opp hos privatist, i 3. klasse pensumet, og jeg gruer meg skikkelig. 
Mer enn jeg gjorde da jeg gikk opp i engelsk i Skottland (men jeg glemte å søke om godkjenning av karakteren i Norge, lissom), for da hadde vi i hvertfall gått igjennom stoffet skikkelig, gjennom hele året. Nå har jeg ikke engang begynt å lese læreboken (hele skal være lest), eller de to romanene. Ikke husker jeg hva den ene heter heller. Men den ande er Trainspotting, som alltid har vært en av de absolutt favorittene mine. jeg simpelthen ELSKER Trainspotting.
Da de laget fimen synes jeg de valgte helt perfekte skuespillere. Ewan McGregor som Renton; Feckin Ace!

Vet du, jeg kjøpte noe dritstilig i går. Jeg kjøpte en babyrosa topp med litt småblonder og en sløyfe, men masse masse små hvite hodeskaller på. Gjett hvor jeg fikk tak i den; barneavdelingen på Lindex. Str 158-164. Jeg misunner ungene i dag, alle de kule klærene de kan få tak i nå! Da jeg var liten så det ut som om alle buksene og gensrene var like. Voksenklærene var så utrolig fine og spennende i forhold. Nå har de sånne klær som jeg alltid gikk og lette etter. Og nå som jeg har blitt voksen har alle voksenklærene blitt skiftet ut med kjedelige, trauste klær i steden. Grr..