Kjekkasen

Suksessdama

Det var jo ikke akkurat sånn jeg hadde sett for meg sommeren. Helt siden jeg kom hjem fra Sandefjord har det ikke gjort noe annet enn å regne, det er kaldt, og bare elendig. Da hjelper det mye å få en helt egen, helt ny lap top. Gjett om jeg er glad! Dermed blir det nå hyppigere oppdateringer av blogg (ikke lenger fare for at maskinen klikker før jeg får lagret post). Jeg kommer til å dra med meg dataen overalt hvor jeg går, er helt avhengig allerede.

Det er så stilig, nå er jeg en av de som kan sitte på Komfort på toget Bergen-Oslo, med dataen plugget i strømmen, og taste i vei, og se viktig ut. Jeg har til og med køpt meg en egen lap top-skrive-klesdrakt, skikkelig businessdame. Nå tror jeg ikke det er aktuelt å reise Bergen-Oslo med det første, men muligheten er i allefall der.

Datamaskinen er forsikret, forsikringen kostet halve dataen, men da kan jeg, om det skulle være nødvendig, søle så mye kaffe jeg vil på tastaturet og få maskinen erstattet. Og kjenner jeg megselv rett kommer nok noe lignende til å skje om ikke så altfor lenge. Da hjelper det nok kanskje at jeg skal gi opp kaffedrikking, du gisper sikkert, men ja, det er sant. Jeg gir opp kaffen. Dette er gunnen:

"Coach Yourself To Success" er en meget hyppig lest bok denne sommeren. Jeg må skrive mange lister, lister over alt mulig, hva jeg liker med livet mitt, hva jeg ikke liker med livet mitt, mine grenser, hvilke grenser jeg synes jeg må sette meg, hva jeg ville gjort om jeg hadde en zilliard kroner, osv osv. Jeg skal lære meg å kaste nesten alt jeg eier, ikke shoppe på en måned, sette opp en konto og spare opp etårs inntekter, sette opp en annen konto og spare 20% av det jeg tjener hver måned, spørre sjefen om lønnsforøyelse (heller uaktuelt i mitt tilfelle, men det står nå at det er viktig), sette nye grenser, si til ekle mannfolk at "JEG HAR STANDARD!", stryke "slanke meg" fra "må-gjøre-listen", ettersom det har stått der i alle år, men ikke blitt gjort noe med, det skal heretter kalles "gjøre bra ting for meg selv, som å spise masse frisk frukt hver dag og gå en forfriskende kveldstur hver kveld, jeg må kvitte meg med uvaner, og under dette avsnittet er særlig kaffevaner understreket som en uvane. Kaffe, sukker, pengebruk, tv-titting; alt som kan kalles en avhengighet. Jeg har ikke kommet så godt i gang enda, men tenkte jeg skulle begynne i morgen (det sa jeg forresten i går også... Og dagen før...).

Dette er starten på en ny Marie Kristine (bare en liten notis til bekjente: JA, jeg VIL kalles Marie KRISTINE, det er jo faktisk navnet mitt!).

Avisutklipp

Jeg fant et glemt avisutklipp i skuffen i dag.

Neimen.... Hvem er det som titter fram der, bak kadettene..?

Rekonstruksjon av eksamensdagen

Her ser du hvordan det gikk på eksamen (en rekonstruksjon av tiden rett før og under eksamen. Pga. lite minne på mobilen kunne den ikke avsluttes, og heller ikke pyntes på. (Jeg fant nettopp ut at det gikk an å redigere filmene på mobilen..! :D))




Neida, men egentlig gikk det så utrolig fantastisk bra, at jeg måtte ta meg en seiersdans etterpå:

Vi leser til eksamen

Ny mobil med kamera

Jaja, sånn kan det gå...

Mens mascaraen renner

Jeg har kjærlighetssorg, og klarer ikke å skrive mer for øyeblikket.

"Du oppdaterer jo en gang i halvåret, du!"

På tide med en oppdatering da, kanskje.

I kveld er slutten på det gode liv. Livet da man kunne sitte oppe til klokken syv om morgenen, og sove til tre med (i hvert fall en smule) god samvittighet. Vinterferien er over. Pokker også, jeg som nettopp hadde bestemt meg for at denne ferien skulle jeg faktisk gjøre noe med, nyte og gjøre nytte av. Så var den bare slutt, liksom.

Jaja, litt jobbsøking og en tur med danskebåten fikk jeg jo gjort. Og det var gøy det! Danskebåten altså. Jobbsøking er bare pinlig, det har jeg aldri likt.

De siste dagene etter at jeg kom hjem etter turen til Danmark er bare en stor krusidull i hodet mitt. Lapskaus de Lux, jeg har mistet alt som heter tidssans. Jeg synes for så vidt ikke egentlig at det er så rart. Vi sov store deler av dagene vi var på båten, og gjorde typiske Harryfolk-på-danskebåten-ting om kvelden/natten. Altså; møter man en haug med mannfolk som jobber for Statoil og som ikke engang legger skjul på sine ekstreme (høyrevridde) politiske meninger kan man ikke hjelpe for at tiden flyr og man blir sittende og prate… ”politikk” med de fleste av dem til klokken syv om morgenen, en time før man skal være på land med ferdigpakkede kofferter i hånden (noe som skulle vise seg å være et skikkelig stressmoment, da jeg og min kjære romkamerat på båten hadde klart å tømme innholdet i bagene våre ut på gulvet, i senger, på badet (til og med i dusjen) og i alle andre kriker og kroker, og alt måtte finnes og sorteres på minimalt med tid). Jeg gikk i hvert fall rett og la meg da jeg kom hjem, og ble liggende resten av dagen.

Ikke er det mye igjen av TaxFree-varene heller. Overraskende? Kanskje ikke.
Tobleronen ligger her ved siden av meg og gliser opp mot meg og sier ”spis meg, SPIS MEG!”, og det er en kjent sak at jeg ikke klarer å holde meg.

Nei, dagene har gått så altfor fort. Skal det virkelig gå enda fortere når jeg blir voksen? Det er jo ekstremt skummelt å tenke på i grunn. Har man ikke tid til å sette pris på dagene og livet og de små gledene nå når man er 18 år, hva i huleste skal man få tid til senere da?

Nå har jeg skiftet sengetøy og pakket skolesekken og er (nåja, ikke egentlig) klar til å stå opp om noen få timer og traske nedover skoleveien i kulden, sette meg ved pulten og duppe litt av mens lærerens monotone stemme (les: L.-T. L.s stemme) fyller øregangene med kunnskap jeg så visst burde kunne, men som aldri klarte å komme seg inn i det ene senteret i hjernen som lagret nettopp denne kunnskapen, fordi jeg er for lat til å følge med. Jeg tror noe må gjøres med min innstilling til skole og læring.

Uansett, nå skal jeg legge meg.
God natt og sov godt mine kjære søte venner.
I morgen er en ny dag, med nye muligheter, og den venter på å bli utnyttet.

PS: Jeg har fått tilbake min naturlige hårfarge, første gang siden jeg var 11.






Bilde fra båten, tatt av Elisabeth Ice Cream

En konsertarrangørs frustrasjoner

Etter måneder med organisering; ringing, reising, løping og bæring, ble den store konserten endelig holdt. I dag kan jeg tenke tilbake på det som noe som en gang var, og som aldri mer skal bli. Det finnes ikke grenser for hvor mye stress og bekymringer, for ikke å snakke om høye telefonregninger det har vært den siste tiden.

I hele går gikk jeg rundt med knuter i magen, kvalm som bare det, konstant hodepine og tårer i øynene og følte meg bare helt nedpå.

Jeg skal innrømme at jeg har fått avsmaken på punk- og rockeband, musikken kan være så bra den bare vil, men kjenner man typen bak musikken finnes de ikke kule i det hele tatt. Makan til attitude og lite takknemmelighet blant noen av dem skal man lete lenge etter. Men selvsagt; de med den beste musikken var også de snilleste, de som ikke drakk seg dritings på øl og whisky på et rusfritt ungdomsarrangement og som kjørte hjem selv. Til dem er jeg svært takknemlig og er kjempeglad for at de ville stille opp.

Som sagt, i løpet av de siste månedene har det vært mye som har måttet bli gjort, å arrangere en konsert er I HVERT FALL ikke så lettvindt som man tror det er, og mye har måttet vike; skole/lekser og andre fritidsaktiviteter. Jeg har vært på randen av å bryte ut i tårer, eller bare gå berserk og skrike høyt ut at nå gidder jeg ikke mer!!! når som helst.

Derfor skal jeg ikke si at jeg synes det var greit at ingen, jeg gjentar; INGEN av mine venner kom til konserten, verken for å høre på musikken og se hva jeg hadde fått til etter så mye arbeid, eller for å støtte meg, gi meg en klem da kvelden var på sitt verste for meg. Jeg synes å huske at de fleste hadde lovet, både for noen måneder siden og bare for noen dager siden at de skulle komme, men det var altså ikke en eneste en som dukket opp. Fikk meldingen ”Føler at jeg svikter deg” dagen før. Så merkelig, det følte jeg også! Kanskje fordi det også var tilfellet? Har ikke følt meg så alene i hele mitt liv, hele hvelden, og som da bandene begynte å mase etter taxi inn til Bergen og jeg ikke ante hvordan jeg skulle betale for det, eller da bussjåføren var drittforbanna på meg fordi bussen skulle kjøre klokken fire, men da klokken var halv fem stod vi fremdeles på busstasjonen og ventet på to artister som hadde fått beskjed av en annen at de skulle være der kvart over fire (som om det ga noen mening), og ”noen” hadde ødelagt et bord som Os SU må betale for.

Jeg vet at UANSETT hva NOEN av vennene mine hadde gjort, hadde jeg sluppet alt i mine hender, avlyst alle andre avtaler og kommet og støttet dem. Men det er, som sagt, sikkert bare meg.

Gårsdagen var i grunn en åpenbaring for meg, med tanke på hvilke venner jeg virkelig kan stole på, og hvem jeg kanskje ikke burde se på som så nære venner som jeg trodde de var. Jeg kom fram til at kanskje jeg skulle begynne å prøve å få flere venner, så nå har jeg avtale med to kjekkaser i et band om å møte dem på Hulen neste fredag, så får vi se hva som skjer derfra.



Til slutt vil jeg takke alle bandene som spilte:

• Orbo (Som var FANTASTISK, wow)

• Thelma

• Seidal
  

• 50 Shots
  

• Hindenbürg
  

• Runaway Puppets
  

Og mine medarrangører:

• Tale
  

• Benjamin
  

• Ole
  

• Thomas
  

 

Sent...

Var så morsom, jeg bare måtte putte den her... Så går jeg og legger meg.