Angsten slår til

Det er nok mange som skjønner akkurat hva jeg mener når jeg sier ordet eksamensangst. Men jeg kjenner også noen som aldri ville funnet på å sitte og bite negler, alltid ukonsentrert og anspent og stiv i kroppen etter å ha innsett at kanskje man ikke har gjort nok arbeid i løpet av tiden man har hatt, og at det nå er altfor sent å kunne hente seg inn igjen. For all del, man kan gjerne prøve.

Det var greit i fjor, det var bare én eksamen. Det var selvsagt uutholdelig grusomt; de siste 48 timene ble brukt til å prøve å løse en halv likning eller integrasjon fra matteoppgavene som skulle vært gjort for syv-åtte måneder siden, for deretter å finne ut at buksen med ødelagt glidelås, som har ligget bakerst i klesskapet i halvannet år bør fikses. Rastløshet oget hav av ulike følelser preger sinnet.

De som ikke kjenner til disse urolighetene man kan få av eksamensnerver i kroppen er heldige. De er også veldig flinke. Jeg beundrer slike folk, ikke bare fordi de da sannsynligvis har jobbet hardt og jevnt gjennom hele året, men fordi de klarer å ha en slik tro på seg selv. Det må føles fantastisk å kunne, med slik selvtillit, bare sveve gjennom den siste tiden på skolen, eksamenstiden, og vite at man har gjort sitt beste, uansett hvilken karakter det skulle være man får. Selvdisiplin og god arbeidsevne.

Det er jo alltid lett å si i etterkant at man skulle gjort mere i løpet av tiden på skolen og forberedt seg bedre. Allerede nå sliter jeg med følelsen av håpløshet mens eksamener og avsluttende prøver nermer seg med stormskritt. Jeg har imidlertid fått en hel del gode råd og tips de siste dagene, folk ahr virkelig prøvd å oppmuntre meg til å arbeide på en bra og effektiv måte fram mot eksamener. Jeg har innsett at uansett hvor mye, eventuelt lite, tid man har igjen før eksamener, store prøver eller andre ting som krever forberedelse, er det aldri for sent å forbedre seg i hvertfall litt! Er man innstilt på det, setter man av tid og krefter mens man ennå har muligheten til det. Litt er bedre enn ingenting.

Lykke til med eksamen, for dem det skulle gjelde. Dette er en post skrevet av et ukonsentrert menneske som har løst en halv likning i matteboken, men som følte at en bloggpost måtte skrives, siden det tross alt er fire måneder siden sist.

KISS på LP og Cidre Bouchè

Jeg drømmer grusomme drømmer, og tror jeg holder på å bli paranoid.

Jeg har spist en hel boks med Sfinx i dag (bare de mørke ligger igjen).

Jeg har plystret Amazing Grace hele dagen. Det irriterte broren min grønn.

Jeg skulle lest til mattetentamen, men det ble det visst ingenting av.

Lurer på hvorfor.

Verdensmester

"I've seen all the videos of you on Youtube!" sa, eller rettere sagt, mumlet jeg, da jeg først møtte mannen jeg så lenge hadde sett frem til å møte.

Jeg føler meg priviligert, men likevel, har man interesser man ikke deler med så veldig mange, skal man få oppleve ting andre ikke får oppleve.

Woops, må gjøre meg klar, skal på byen med Jim Kilpatrick.




(PS: Konsert i morgen, lørdag, Grieghallen, 16:00, Bergen Pipe Band + Jim Kilpatrick)

Soundtrack: Green fields of France

Det har ikke vært en oppdatering på denne siden på evigheter, men selv om det er sommer er det ikke bare fri og ferie. Har jobbet mye av tiden, men nå har jeg endelig kommet meg bort fra gamlelandet, og tilbringer tiden min i solfylte, varme, vakre, grønne Frankrike. Jeg bor med sekkepipelæreren min og hans britiske foreldre, i et typisk herlig fransk hus. Vi bor på landet, i Normandie. Naturligvis fører dette til mange krigsmuseumsbesøk og publunsjer. Man ser tydelig at Normandie ble svært påvirket av andre verdenskrig, med memorials overalt, og krigsgravplasser fulle av hvite kors og gravsteiner. Jeg var og besøkte en av gravplassene i dag, det var forferdelig. Rad etter rad med 18-20 år gamle gutter som døde, så utrolig unødvendig.

Jeg må visst legge bort PCen, vi skal alle ut og drikke vin i det lille sommerhuset ute i sommerhuset, med utsikt over de grønne åkrene med kyr og epletrær.

Kjekkasen

Suksessdama

Det var jo ikke akkurat sånn jeg hadde sett for meg sommeren. Helt siden jeg kom hjem fra Sandefjord har det ikke gjort noe annet enn å regne, det er kaldt, og bare elendig. Da hjelper det mye å få en helt egen, helt ny lap top. Gjett om jeg er glad! Dermed blir det nå hyppigere oppdateringer av blogg (ikke lenger fare for at maskinen klikker før jeg får lagret post). Jeg kommer til å dra med meg dataen overalt hvor jeg går, er helt avhengig allerede.

Det er så stilig, nå er jeg en av de som kan sitte på Komfort på toget Bergen-Oslo, med dataen plugget i strømmen, og taste i vei, og se viktig ut. Jeg har til og med køpt meg en egen lap top-skrive-klesdrakt, skikkelig businessdame. Nå tror jeg ikke det er aktuelt å reise Bergen-Oslo med det første, men muligheten er i allefall der.

Datamaskinen er forsikret, forsikringen kostet halve dataen, men da kan jeg, om det skulle være nødvendig, søle så mye kaffe jeg vil på tastaturet og få maskinen erstattet. Og kjenner jeg megselv rett kommer nok noe lignende til å skje om ikke så altfor lenge. Da hjelper det nok kanskje at jeg skal gi opp kaffedrikking, du gisper sikkert, men ja, det er sant. Jeg gir opp kaffen. Dette er gunnen:

"Coach Yourself To Success" er en meget hyppig lest bok denne sommeren. Jeg må skrive mange lister, lister over alt mulig, hva jeg liker med livet mitt, hva jeg ikke liker med livet mitt, mine grenser, hvilke grenser jeg synes jeg må sette meg, hva jeg ville gjort om jeg hadde en zilliard kroner, osv osv. Jeg skal lære meg å kaste nesten alt jeg eier, ikke shoppe på en måned, sette opp en konto og spare opp etårs inntekter, sette opp en annen konto og spare 20% av det jeg tjener hver måned, spørre sjefen om lønnsforøyelse (heller uaktuelt i mitt tilfelle, men det står nå at det er viktig), sette nye grenser, si til ekle mannfolk at "JEG HAR STANDARD!", stryke "slanke meg" fra "må-gjøre-listen", ettersom det har stått der i alle år, men ikke blitt gjort noe med, det skal heretter kalles "gjøre bra ting for meg selv, som å spise masse frisk frukt hver dag og gå en forfriskende kveldstur hver kveld, jeg må kvitte meg med uvaner, og under dette avsnittet er særlig kaffevaner understreket som en uvane. Kaffe, sukker, pengebruk, tv-titting; alt som kan kalles en avhengighet. Jeg har ikke kommet så godt i gang enda, men tenkte jeg skulle begynne i morgen (det sa jeg forresten i går også... Og dagen før...).

Dette er starten på en ny Marie Kristine (bare en liten notis til bekjente: JA, jeg VIL kalles Marie KRISTINE, det er jo faktisk navnet mitt!).

Kveldssukk

Vi kjøpte ny bærbar pc, så nå sitter jeg på en stein utenfor en ukjent hytte, og bare håper på at de ikke skal ferske meg i stjeling av internett.
I dag kan jeg legge meg med god samvittighet. Jeg startet nemlig dagen med en lang joggetur (jeg jogget riktignok i bare tre sekunder før jeg ga opp) i både skog og mark (Også her legger jeg ut litt bilder når jeg kommer hjem). Jeg dro ut helt alene, rett etter oppståing, uten sminke og linser, det var så herlig! Dette er del av en større "bli sunn"-plan, akkurat i dag var joggeturen det eneste sunnhetsinnslaget, i og med at med en gang jeg kom tilbake dro vi på båttur til Kjerringvik og kjøpte, ikke bare èn, men to is hver, i tillegg til at det var tilbud på Candy King-godteri på Lidl, hvor min kjære lillesøster, som forøvrig har blitt (nesten urovekkende) glad i mat, gikk helt amokk med godterispaden. Dette betyr småspising resten av dagen. Vi handlet også inn fem Maarud paprikachipsposer på Kiwi for et par dager siden, tre bokser tressis, en boks med ferdigkrem, fruktcoctailer i langebaner....... Og slik går det videre. Vannet er foreløpig ikke så varmt at jeg frivillig hopper uti og tar meg en lenger svømmeøkt, som alltid er godt for kropp og sjel... Jeg er nok litt pysete akkurat der. Har merket at alt egentlig har begynt å gå i den retningen med årene. Før var det jeg som måtte dra både mamma og pappa og onkler og tanter og alle de andre som skulle være i nærheten uti vannet, uansett hvor kaldt det var, fra 15 til 26 grader, spilte ingen rolle. Uti skulle man, bading er sommer. Nå finner jeg meg selv mest liggende i solstolen på berget utenfor "Hemsebu", den ene hytta vår som ligger øverst på berget, nærmest sola, og lever i den naive troen om at kanskje, en dag, er det min tur til å få en sånn jevn fin brunfarge, som, det virker som, alle andre jenter alltid får. Jeg blir skuffet hver gang. Hver kveld ligger jeg i sengen, i smerte, med både solbrent rygg, og solbrente legger. Kanskje solfaktor 6 ikke er det beste for meg..?

Jeg kan vel si noe om steder hvor jeg er akkurat nå. Svinevika kalles det, og du fniser kanskje litt av navnet, men det er nå alltids det det heter, og er et sant ferieparadis. Det ligger i Larvik, men vi liker å si at det ligger i Sandefjord, fordi det ligger sånn rett på grensa, Sandefjord-skiltet er rett rundt svingen, og det høres ekstra bra ut når man sier man har hytte i Sandefjord. Bestemor og bestefar har bygget opp stedet (bygget hyttene, vedlikehodt stranda, bygget flere hytter..) gjennom rundt tretti år, og det er ikke lite arbeidskraft og penger som har gått med på å skape det. Hver pinse, hver sommer og høst er det dugnader for å holde stedet like fint alltid. Her har familien møttes, hver sommer, helt siden bestemor og bestefar var småbarnsforeldre, og jeg har tilbragt noen uker her hver sommer siden jeg var null. Derfor finnes det mange minner her, jeg kan særlig minnes rampestrekene kusinene mine og jeg stadigvekk fant på, noen ganske grovere enn andre (håper virkelig ingen finner ut hva vi egentlig gjorde alle de somrene da folk gikk og lette etter oss, og vi kom tilbake sent på kvlden, med hundeøyne og skitne hender. Vi var djevler i engledrakt.

Uansett, nå begynner batteriet å dabbe ut her, og det er mer og mer trafikk rundt denne ene hytta vi stjeler internett fra, jeg vil nødig bli oppdaget.

Vi sees igjen snart, mine venner.

Hilsen en rød isklump, oppspist av mygg.

Sommerferie = lite blogging

Denne posten er bare et lite livstegn fra meg. Når man er på hytta i Sandefjord, uten internettilgang blir det ganske vanskelig å få blogget i det hele tatt. Mange bilder er tatt, så når jeg en gang i neste uke kommer meg hjem igjen for å jobbe, blir det altså full oppdatering.

Uansett: Jeg håper alle har en like fin sommerferie som jeg har, og nyter godværet når det titter fram en gang i blant.


Store sommerklemmer og lykke fra en solkremsinnsmurt vestlending på østlandet.

grillparty

heiiiiii! Nå sittervi her, May ,marie og øystein!
grillparty hos chris. han viser oss his no1kit.
Yay!
inge, colin, gregor, tom, chris, may, øystein og jeg er her.
woooooow chris er stilig med hans no 1 kit!!!!!!!!
vi hører på runrig.



:)

Avisutklipp

Jeg fant et glemt avisutklipp i skuffen i dag.

Neimen.... Hvem er det som titter fram der, bak kadettene..?

Rekonstruksjon av eksamensdagen

Her ser du hvordan det gikk på eksamen (en rekonstruksjon av tiden rett før og under eksamen. Pga. lite minne på mobilen kunne den ikke avsluttes, og heller ikke pyntes på. (Jeg fant nettopp ut at det gikk an å redigere filmene på mobilen..! :D))




Neida, men egentlig gikk det så utrolig fantastisk bra, at jeg måtte ta meg en seiersdans etterpå:

Vi leser til eksamen II

Et siste sukk før eksamen. Om noen timer er det over...
(Slik går det når man tror man er alene når man videoblogger.)

Klaustrofobi

Oppdatering: UÆÆÆÆHHHHHHHRRRRRRRRRGGGGHNNNNHHH!
Jeg orker ikke mer! Det er klamt og ekkelt, klaustrofobisk, blanding av panikk og irritasjon stormer inni meg. Det finnes ikke nok ord for mine følelser akkurat nå. Jo mer jeg leser og pugger, jo mindre skjønner jeg.

Jeg trenger en klem. :(

Bananer og agurker. Eller...?

I dag da jeg var på jobb, og satt i kassen, var det en dame som skulle kjøpe noe rart. Jeg har hørt om det, men aldri sett det før, og vet i hvertfall ikke hva det heter. Jeg fikk et lite latterkick; både på grunn av panikk over at jeg ikke ante hva jeg skulle slå det inn som, og på grunn av at gjenstanden så så utrolig latterlig ut. "Seriøst?" tenkte jeg. Det var ikke bare èn av den, det var en hel klase. Jeg slo det inn som bananer, og damen fikk denne svært eksotiske frukten for to kroner. Jeg ringte mamma og sa at hun måtte skynde seg ned og kjøpe den siste av klasene, sånn at jeg kunne få smake.



Senere, da jeg satte på plass frukten fant jeg denne:



Så, hva er det som foregår, er dette en ny bitteliten-trend?

Vi leser til eksamen

Lengter etter sommer

Nå er jeg jaggu meg så klar for sommeren at jeg aldri har vært klarere. I det siste har man har begynt å merke at nettene ikke lenger er så mørke, og dagene har blitt varmere. Plenen utenfor er helt gul av herlig løvetann og lilla av de andre blomstene man lager kranser av. Etter skolen småspringer man til butikken og kjøper Royal med mandler. En is på vei hjem fra skolen en varm førsommersdag kan ikke slås av noe.

I dag har jeg hatt eksamensangst. Resultatet er et meget ryddig rom. Akkurat nå sitter jeg bare og prøver å la være å tenke på både matte og fysikk. Da jeg i går byttet ut den deilige store sengen min med to mindre madrasser (i tro om at rommet skulle få en stiligere minimaliststil..... heh) fant jeg noe meget interessant under sengen (hvor det forøvrig tydeligvis ikke var blitt ryddet/støvsuget/vasket på en god stund...). Min gamle Lars Lillo-Stenberg-CD Å var jeg en sangfugl lå der, uten cover. Jeg har lett etter den siden i fjor sommer. Nå når den er kommet til rette igjen er det bare for sommeren å komme, nå er alt klart. Lars synger triste Ingrid Sletten, og jeg bare sitter og dagdrømmer om sommerferie og sommerfester, med grilling på stranden. I år skal jeg spise sommerkoteletter. og drikke sommerøl, eventuelt rødvin. Tennene løper allerede i vann.

Det er jo som sagt eksamenstider, man ser mange stressede mennesker hvor man enn går. Jeg er nok intet unntak. Jeg har riktignok ikke begynt å lese ennå, men like stresset er jeg. Kanskje enda mer. Jeg begynte skoleåret med en fantastisk fin instilling. Det er det mange som kan vitne på. "I år skal jeg være skoleflink pike!" Men disse ordene ble dessverre bare ord, og aldri praksis. Jeg har begynt å innse dette nå. Det er ikke så rent få rapporter og andre innleveringer som aldri ble levert, eller gjort i det hele tatt, så det er noe jeg må ta igjen denne uken, i tillegg til eksamenslesing. Jeg vet at vitnemålet vil gjenspeile min dovenhet, og det er trist. Men siden jeg nå har fått spiriten tilbake, satser jeg på at jeg kommer sterkt tilbake neste år.

Jeg må begynne på fysikkinnlevering nå. Den skulle vært inne fredag, og "det skal vises at du har brukt 30 timer arbeid." Bare stumper igjen av neglene mine, jeg er på gråten, men dette skal gå bra.

Ny mobil med kamera

Jaja, sånn kan det gå...

Ukjent nummer

39959214

Dersom noen vet hva dette nummeret betyr, ville jeg blitt svært takknemlig om de kunne sagt ifra...

17. mai er vi så gla i....

Ingen is, ingen pølser, ingen bunad, ingen korpsmusikk.

17. mai viste seg å skulle være veldig bra, after all. Jeg hadde helt nye uniformsko, og hadde forventet store skader på føttene da dagen var omme, men det har jeg altså ikke fått, første gang noen gang.

Det var altså meningen jeg skulle komme meg til byen med fem-bussen i morges, etter en halv times søvn, for å spille sekkepipe da kanonene ble skutt ut i Bergen, men jeg klarte som sagt å forsove meg.

Jeg var fremdeles en smule påvirket av alkohol da jeg endelig kom meg til byen, med bussen som gikk klokken åtte (etter mye om og men og panikk og kilt og svaiing og hodepine), men kom meg fint på plass, der jeg skulle være, etter å ha måttet spørre to personer hvor Maria-kirken er -fristet til å late som om jeg var turist, siden det er noe alle fra bergen burde vite- fikk meg en kopp kruttsterk kaffe av en svært forståelsesfull person, og følte meg med ett mye bedre. Vi stilte oss på vår plass i toget, vi hadde blitt plassert i rekke nummer fire, slik at vi akkurat måtte stå og vente i skyggen i to timer, fingrene holdt på å falle av.

Etter 17. mai-toget er det ikke mye som huskes. Jeg kom nettopp hjem, klokken er ikke mer enn ett, og jeg er allerede klar for seng. Jeg husker The Dubliner, koselig barmann som jeg har truffet på i fylla før, tre ekle "mannfolk" som glodde hele tiden og blinket med ett øye hver gang jeg var så uheldig å se på dem (ikke med vilje så klart). Noe med spilling av sekkepipe utenfor puben, overtaling av en fyr til å kjøpe en Bergen-Scottish-kilt, kjøring av bil, høring av Runrig og diverse irske folkesangere, motta CDer stappfull av irsk/skotsk musikk, LØPING til bussen, rekking av bussen (så vidt), sovning på bussen, våkning på bussen ca 20 sekunder før mitt busstopp (FLAKS jeg aldri har opplevd før), foreldre som sitter hjemme og drikker Campari, og nuh; rett i seng.


Aye, thaat's been me day, bheuy! Herlig 17. mai.

Ode til 17. mai

FAEN! SHIT SHIT SHIT! DEN ENE DAGEN MAN IKKE MÅ FORSOVE SEG. Og hva gjør man? Jo, nettopp det.

Jeg sitter her bakfull, fylleangsten har slått inn, og ingenting føles bra.


Så typisk meg å FORSOVE MEG!