Angsten slår til

Det er nok mange som skjønner akkurat hva jeg mener når jeg sier ordet eksamensangst. Men jeg kjenner også noen som aldri ville funnet på å sitte og bite negler, alltid ukonsentrert og anspent og stiv i kroppen etter å ha innsett at kanskje man ikke har gjort nok arbeid i løpet av tiden man har hatt, og at det nå er altfor sent å kunne hente seg inn igjen. For all del, man kan gjerne prøve.

Det var greit i fjor, det var bare én eksamen. Det var selvsagt uutholdelig grusomt; de siste 48 timene ble brukt til å prøve å løse en halv likning eller integrasjon fra matteoppgavene som skulle vært gjort for syv-åtte måneder siden, for deretter å finne ut at buksen med ødelagt glidelås, som har ligget bakerst i klesskapet i halvannet år bør fikses. Rastløshet oget hav av ulike følelser preger sinnet.

De som ikke kjenner til disse urolighetene man kan få av eksamensnerver i kroppen er heldige. De er også veldig flinke. Jeg beundrer slike folk, ikke bare fordi de da sannsynligvis har jobbet hardt og jevnt gjennom hele året, men fordi de klarer å ha en slik tro på seg selv. Det må føles fantastisk å kunne, med slik selvtillit, bare sveve gjennom den siste tiden på skolen, eksamenstiden, og vite at man har gjort sitt beste, uansett hvilken karakter det skulle være man får. Selvdisiplin og god arbeidsevne.

Det er jo alltid lett å si i etterkant at man skulle gjort mere i løpet av tiden på skolen og forberedt seg bedre. Allerede nå sliter jeg med følelsen av håpløshet mens eksamener og avsluttende prøver nermer seg med stormskritt. Jeg har imidlertid fått en hel del gode råd og tips de siste dagene, folk ahr virkelig prøvd å oppmuntre meg til å arbeide på en bra og effektiv måte fram mot eksamener. Jeg har innsett at uansett hvor mye, eventuelt lite, tid man har igjen før eksamener, store prøver eller andre ting som krever forberedelse, er det aldri for sent å forbedre seg i hvertfall litt! Er man innstilt på det, setter man av tid og krefter mens man ennå har muligheten til det. Litt er bedre enn ingenting.

Lykke til med eksamen, for dem det skulle gjelde. Dette er en post skrevet av et ukonsentrert menneske som har løst en halv likning i matteboken, men som følte at en bloggpost måtte skrives, siden det tross alt er fire måneder siden sist.

KISS på LP og Cidre Bouchè

Jeg drømmer grusomme drømmer, og tror jeg holder på å bli paranoid.

Jeg har spist en hel boks med Sfinx i dag (bare de mørke ligger igjen).

Jeg har plystret Amazing Grace hele dagen. Det irriterte broren min grønn.

Jeg skulle lest til mattetentamen, men det ble det visst ingenting av.

Lurer på hvorfor.

Verdensmester

"I've seen all the videos of you on Youtube!" sa, eller rettere sagt, mumlet jeg, da jeg først møtte mannen jeg så lenge hadde sett frem til å møte.

Jeg føler meg priviligert, men likevel, har man interesser man ikke deler med så veldig mange, skal man få oppleve ting andre ikke får oppleve.

Woops, må gjøre meg klar, skal på byen med Jim Kilpatrick.




(PS: Konsert i morgen, lørdag, Grieghallen, 16:00, Bergen Pipe Band + Jim Kilpatrick)

Soundtrack: Green fields of France

Det har ikke vært en oppdatering på denne siden på evigheter, men selv om det er sommer er det ikke bare fri og ferie. Har jobbet mye av tiden, men nå har jeg endelig kommet meg bort fra gamlelandet, og tilbringer tiden min i solfylte, varme, vakre, grønne Frankrike. Jeg bor med sekkepipelæreren min og hans britiske foreldre, i et typisk herlig fransk hus. Vi bor på landet, i Normandie. Naturligvis fører dette til mange krigsmuseumsbesøk og publunsjer. Man ser tydelig at Normandie ble svært påvirket av andre verdenskrig, med memorials overalt, og krigsgravplasser fulle av hvite kors og gravsteiner. Jeg var og besøkte en av gravplassene i dag, det var forferdelig. Rad etter rad med 18-20 år gamle gutter som døde, så utrolig unødvendig.

Jeg må visst legge bort PCen, vi skal alle ut og drikke vin i det lille sommerhuset ute i sommerhuset, med utsikt over de grønne åkrene med kyr og epletrær.

Kjekkasen

Suksessdama

Det var jo ikke akkurat sånn jeg hadde sett for meg sommeren. Helt siden jeg kom hjem fra Sandefjord har det ikke gjort noe annet enn å regne, det er kaldt, og bare elendig. Da hjelper det mye å få en helt egen, helt ny lap top. Gjett om jeg er glad! Dermed blir det nå hyppigere oppdateringer av blogg (ikke lenger fare for at maskinen klikker før jeg får lagret post). Jeg kommer til å dra med meg dataen overalt hvor jeg går, er helt avhengig allerede.

Det er så stilig, nå er jeg en av de som kan sitte på Komfort på toget Bergen-Oslo, med dataen plugget i strømmen, og taste i vei, og se viktig ut. Jeg har til og med køpt meg en egen lap top-skrive-klesdrakt, skikkelig businessdame. Nå tror jeg ikke det er aktuelt å reise Bergen-Oslo med det første, men muligheten er i allefall der.

Datamaskinen er forsikret, forsikringen kostet halve dataen, men da kan jeg, om det skulle være nødvendig, søle så mye kaffe jeg vil på tastaturet og få maskinen erstattet. Og kjenner jeg megselv rett kommer nok noe lignende til å skje om ikke så altfor lenge. Da hjelper det nok kanskje at jeg skal gi opp kaffedrikking, du gisper sikkert, men ja, det er sant. Jeg gir opp kaffen. Dette er gunnen:

"Coach Yourself To Success" er en meget hyppig lest bok denne sommeren. Jeg må skrive mange lister, lister over alt mulig, hva jeg liker med livet mitt, hva jeg ikke liker med livet mitt, mine grenser, hvilke grenser jeg synes jeg må sette meg, hva jeg ville gjort om jeg hadde en zilliard kroner, osv osv. Jeg skal lære meg å kaste nesten alt jeg eier, ikke shoppe på en måned, sette opp en konto og spare opp etårs inntekter, sette opp en annen konto og spare 20% av det jeg tjener hver måned, spørre sjefen om lønnsforøyelse (heller uaktuelt i mitt tilfelle, men det står nå at det er viktig), sette nye grenser, si til ekle mannfolk at "JEG HAR STANDARD!", stryke "slanke meg" fra "må-gjøre-listen", ettersom det har stått der i alle år, men ikke blitt gjort noe med, det skal heretter kalles "gjøre bra ting for meg selv, som å spise masse frisk frukt hver dag og gå en forfriskende kveldstur hver kveld, jeg må kvitte meg med uvaner, og under dette avsnittet er særlig kaffevaner understreket som en uvane. Kaffe, sukker, pengebruk, tv-titting; alt som kan kalles en avhengighet. Jeg har ikke kommet så godt i gang enda, men tenkte jeg skulle begynne i morgen (det sa jeg forresten i går også... Og dagen før...).

Dette er starten på en ny Marie Kristine (bare en liten notis til bekjente: JA, jeg VIL kalles Marie KRISTINE, det er jo faktisk navnet mitt!).

Kveldssukk

Vi kjøpte ny bærbar pc, så nå sitter jeg på en stein utenfor en ukjent hytte, og bare håper på at de ikke skal ferske meg i stjeling av internett.
I dag kan jeg legge meg med god samvittighet. Jeg startet nemlig dagen med en lang joggetur (jeg jogget riktignok i bare tre sekunder før jeg ga opp) i både skog og mark (Også her legger jeg ut litt bilder når jeg kommer hjem). Jeg dro ut helt alene, rett etter oppståing, uten sminke og linser, det var så herlig! Dette er del av en større "bli sunn"-plan, akkurat i dag var joggeturen det eneste sunnhetsinnslaget, i og med at med en gang jeg kom tilbake dro vi på båttur til Kjerringvik og kjøpte, ikke bare èn, men to is hver, i tillegg til at det var tilbud på Candy King-godteri på Lidl, hvor min kjære lillesøster, som forøvrig har blitt (nesten urovekkende) glad i mat, gikk helt amokk med godterispaden. Dette betyr småspising resten av dagen. Vi handlet også inn fem Maarud paprikachipsposer på Kiwi for et par dager siden, tre bokser tressis, en boks med ferdigkrem, fruktcoctailer i langebaner....... Og slik går det videre. Vannet er foreløpig ikke så varmt at jeg frivillig hopper uti og tar meg en lenger svømmeøkt, som alltid er godt for kropp og sjel... Jeg er nok litt pysete akkurat der. Har merket at alt egentlig har begynt å gå i den retningen med årene. Før var det jeg som måtte dra både mamma og pappa og onkler og tanter og alle de andre som skulle være i nærheten uti vannet, uansett hvor kaldt det var, fra 15 til 26 grader, spilte ingen rolle. Uti skulle man, bading er sommer. Nå finner jeg meg selv mest liggende i solstolen på berget utenfor "Hemsebu", den ene hytta vår som ligger øverst på berget, nærmest sola, og lever i den naive troen om at kanskje, en dag, er det min tur til å få en sånn jevn fin brunfarge, som, det virker som, alle andre jenter alltid får. Jeg blir skuffet hver gang. Hver kveld ligger jeg i sengen, i smerte, med både solbrent rygg, og solbrente legger. Kanskje solfaktor 6 ikke er det beste for meg..?

Jeg kan vel si noe om steder hvor jeg er akkurat nå. Svinevika kalles det, og du fniser kanskje litt av navnet, men det er nå alltids det det heter, og er et sant ferieparadis. Det ligger i Larvik, men vi liker å si at det ligger i Sandefjord, fordi det ligger sånn rett på grensa, Sandefjord-skiltet er rett rundt svingen, og det høres ekstra bra ut når man sier man har hytte i Sandefjord. Bestemor og bestefar har bygget opp stedet (bygget hyttene, vedlikehodt stranda, bygget flere hytter..) gjennom rundt tretti år, og det er ikke lite arbeidskraft og penger som har gått med på å skape det. Hver pinse, hver sommer og høst er det dugnader for å holde stedet like fint alltid. Her har familien møttes, hver sommer, helt siden bestemor og bestefar var småbarnsforeldre, og jeg har tilbragt noen uker her hver sommer siden jeg var null. Derfor finnes det mange minner her, jeg kan særlig minnes rampestrekene kusinene mine og jeg stadigvekk fant på, noen ganske grovere enn andre (håper virkelig ingen finner ut hva vi egentlig gjorde alle de somrene da folk gikk og lette etter oss, og vi kom tilbake sent på kvlden, med hundeøyne og skitne hender. Vi var djevler i engledrakt.

Uansett, nå begynner batteriet å dabbe ut her, og det er mer og mer trafikk rundt denne ene hytta vi stjeler internett fra, jeg vil nødig bli oppdaget.

Vi sees igjen snart, mine venner.

Hilsen en rød isklump, oppspist av mygg.