Boy George og Prix

Jeg kan ikke tro det er ti dager siden jeg sist skrev. Gjett om det har vært travelt. Jeg har som sagt fått meg jobb på Prixen, bare tenkte å nevne at det går kjempebra, og at jeg er... ehm.. den fødte kassadame. Jeg ruler.

Nå sitter jeg her og utsetter lesingen til en norskprøve jeg har i morgen, litt om romantikken, mest om Wergeland og Welhaven. Jeg liker egentlig best Welhaven og Camilla Collett. "Lykke til med prøven i morgen, Marie!"

Jeg har oppdaget noe som er litt morsomt. Jeg har fått sansen for Boy George og Culture Club.




"Watch out here I come *dunk dunk dunk dunk*"

Interne spøker og kinamat - En hyllest til He

En av de menneskene som alltid har stått meg nærmest er kusinen min He.
Vi har hatt verdens beste vennskap siden tidenes morgen, og det er så mye vi har opplevd sammen som jeg skulle ønske kunne gjenoppleves igjen og igjen. Denne posten er i grunn en erklæring om hvor mye jeg setter pris på He, og i grunnen alle de andre vennene mine.

Vi har oppdaget musikk sammen, dratt på konserter, blitt forelsket (i gutter som kanskje ikke alltid har vært så supre som vi først trodde), dratt på ferier, vært oppe hele natten, sladret, vært ekstremt provosert, og ledd sammen. Er det noe vi er flink på, så er det interne spøker. Det er ikke mange som alltid skjønner hva jeg snakker om, eller hva jeg ler av, men med He ved min side, vet jeg at jeg aldri ler alene. Er det noen i hele verden som har ledd så mye på Jan Eggums bekostning? Ikke mange forstår hva som menes med ”Slåre” (og ”Slåres hjørne”), ”Kelemele”, ”Copyen”, ”Avisings”, ”Igor og Gregor”, ”Marilyn Manson 2”, ”Stoffy 2”, ”Kvisetrynet” ”vi er gutta som har opplevd alt” eller ”Iskremmannen”. Og hvis du spør oss hva det betyr vil vi garantert få det vanskelig med å forklare det. Men vi vet det, og det gjør at jeg føler en helt spesiell connection.

Jo da, en hel del pinlige episoder har vi også måttet gå igjennom. Mange av dem for pinlige til å nevnes her, mens andre igjen blir for interne. (”POENGET MITT VAR…!!!” * rekker etter dørhåndtaket * kommer jeg aldri til å klare å glemme) Vi var i Skottland og så ”Iskremmannen” på lang avstand og skrek ut ”BLONDE DREADS?! ÆSJ!” og trodde at ingen kunne skjønne hva vi sa, til vi innså at disse ordene var engelskimporterte ord, og hele den botaniske hagen sannsynligvis forstod nøyaktig hva det var vi ville fram til. (Det skulle for øvrig vise seg at ”Iskremmannen” var en av de mer vellykkede skapningene Gud har skapt, vi var lenge svært begeistret for denne litt eldre karen som skulle selge oss is, men som ikke hadde flere igjen av NOEN av de isene vi ville ha.) Eller som den gangen i Bergen, den gangen vi ikke snakker om, da vi gikk inn på kinarestauranten, satte oss, fikk meny, men innså at vi ikke hadde penger og gikk ut igjen, slik at vi nå aldri kan gå tilbake til vårt faste spisested.

Det har vært mang en søvnløs natt da vi har sittet og snakket om løst og fast (mest løst, men litt fast også), da spesielt små og store frustrasjoner, som har gjort oss så opprømt at når vi først får sove, sover vi ut i de laaange kveldstimer av ren utmattelse. Når vi igjen våkner er det fast rutine; ut på kjøkkenet og hente slårekannen og to slåreglass, vi tar en eggings (skålings) og spiser vassen chips og tonnevis med sjokolade fra to kvelder før, før vi setter på Detroit Rock City-DVD, for hva –syttifjerde gang?

Det var nemlig denne filmen som fikk oss begge til å høre på KISS for første gang, og selvsagt ble vi verdens største KISSfans ganske så kjapt. Mange syntes det var sært for en 11- og en 13-åring å være så til de grader opptatt av et band som vi var, og fra KISS førte det til andre rockeband, og musikk ble et svært viktig moment i hverdagen, og vi snakket ikke om annet, fordi det ikke fantes andre å snakke med om den kanskje litt spesielle smaken vi hadde for å være så unge som da.

Nei, er det en person jeg setter pris på her i verden må det være He. Hun får meg til å tisse i buksene av latter. Kjempe glad i deg vennen.

Jammen... Jammen jeg skulle jo bare høre på musikk!

Da jeg for èn gangs skyld skummet igjennom "The Terms of use" da jeg lastet ned iTunes ble jeg med ett skrekkslagen, og en smule lattermild da jeg ble møtt med denne beskjeden:


PROGRAMVAREN ER IKKE BEREGNET TIL BRUK I KJERNEKRAFTVERK, FLYNAVIGERING, LUFTFARTSKOMMUNIKASJONSSYSTEMER, LUFTFARTSTRAFIKKSTYRINGSSYSTEMER, LIVSVIKTIG MEDISINSK UTSTYR, ELLER ANNEN BRUK HVOR FEIL I APPLE-PROGRAMVAREN KAN FØRE TIL DØD, SKADE PÅ PERSON, ALVORLIGE FYSISKE SKADER ELLER MILJØØDELEGGELSER.

Er dette virkelig mulig..?

Drømmerier

 

Har du noen gang sett en kjekkere mann enn denne mannen her?

Jeg mener..
han er riktignok litt eldre enn gjennomsnittsdrømmemannen,

men ærlig talt, i hans tilfelle spiller det ingen rolle.

Jeg har i mange år vært fan av CSI, da spesielt CSI:Miami.
 Jeg har alltid satt av tirsdagskveldene til to episoder CSI på TVNorge.
 Første episoden er CSI:Miami klokken 21.35, 
og andre er CSI (Las Vegas) klokken 22.50. 
I løpet av de to og en halv timene dette varer, 
er det allmenn kjent (i hvertfall i dette huset) 
at man skal holde seg borte fra fjernsynskontrollen, 
TVen og kanskje aller best, 
bare holde seg borte fra stuen generelt hele dene kvelden, 
da jeg skal ha full kontroll, ikke skal noen si så mye som et pip, 
slik at jeg kan sitte og virkelig nyte 
de få timene jeg har med Horatio i uken.

Det er bare måten han står på og går på,
og alltid tar ting knusende med ro.

Det er jammen ikke mange som kler mørke solbriller
(sånn egentlig, selv om mange gjerne tror at de gjør det).
Men, min kjære Horatio kler det så godt,
at jeg selv har gått til anskaffelse av kullsorte solbriller. 
Til ære for han.
Han har alltid lure svar på lager,
og er bare snill, god og rettferdig, tvers igjennom.
Sukk…
Hadde bare alle mannfolk vært som han,
ville verden vært et fantastisk sted.

Offisielt "a piper"

Da var det gjort, jeg har fått sekkepipe. Nå er det bare kilten som mangler.
Jeg fikk sekkepipen i kveld, og klarer ikke å få en eneste lyd ut av den. Har spilt chanteren i over et år, så jeg trodde jeg var klar for det, men jeg antar at det er som de sier; øving gjør mester.
Jeg gleder meg utrolig mye til å kunne spille den ordentlig, tenkte jeg kunne spille alle julesangene på avslutningen på skolen, hadde vært digg det, vel?

Jeg synes synd på familien. Virkelig. Men det er nå sånn det må være, nekter de å la meg bli boende i Skottland, får de innfinne seg med at jeg tar Skottland med hjem.
Og det kan man igrunnen trygt si at jeg har...
Det første vi måtte spise da jeg kom hjem var haggis og clapshot. Skottlands nasjonalrett, de fleste har nok hørt om det. Jeg har gått med de skotskrutede buksene mine mer enn jeg pleide, hører konstant på sekkepipe musikk, har bilder av pipere på veggene, og, som sagt, begynt i sekkepipeband og gått til anskaffelse av ekte sekkepipe.

Folk innser ikke hvor vanskelig det er, og hvilken kunst det er å kunne spille pipene. Hører jeg på ordentlig utført sekkepipemusikk får jeg frysninger, gåsehud over hele kroppen, 
og jeg får en helt vill følelse inni meg av både glede og lengsel. Joda, høres klisjè ut, men det er sant...

Skotter. Man får et inntrykk av et folk som er ekstremt stolt av landet sitt, språket, historien og kulturen, men ikke på en negativ måte.
Jeg synes det er så utrolig inspirerende, spesielt og flott. 
I skottland er det slik at det er helt naturlig for ungdammer å gå på bygdedans, 
og kunne alle dansene og folkemusikken, uten at det blir harry for det. 
Det er helt vanlig det, at unge og gamle drar på slike arrangement sammen.
Grunnen til at kilten og sekkepipen er så viktig for dem i dag, tror jeg er fordi de ble forbudt å kle seg i, og bruke ting som var spesielt skotske da kongen i England regjerte og bestemte over dem, tror det må ha vært på 1600-tallet eller noe. Alt som kunne minne om skotsk nasjonalfølelse ble ulovlig i flere hundre år. Så da de endelig fikk lov til å begynne å bruke tingene igjen, måtte de ta igjen for det tapte, og ville virkelig vise at de var stolt av å være skotsk, og at de ville være uavhengig av Englend. Noe de ennå vil, men lett skal det jaggu ikke vara.

Men det er nok slik med sekkepipen; de som ikke er spesielt glad i slik musikk HATER det, og de som liker det ELSKER det. Ofte mer enn noe annet. Det er i vertfall slik jeg har oppfattet det. Herlig.