17. mai er vi så gla i....

Ingen is, ingen pølser, ingen bunad, ingen korpsmusikk.

17. mai viste seg å skulle være veldig bra, after all. Jeg hadde helt nye uniformsko, og hadde forventet store skader på føttene da dagen var omme, men det har jeg altså ikke fått, første gang noen gang.

Det var altså meningen jeg skulle komme meg til byen med fem-bussen i morges, etter en halv times søvn, for å spille sekkepipe da kanonene ble skutt ut i Bergen, men jeg klarte som sagt å forsove meg.

Jeg var fremdeles en smule påvirket av alkohol da jeg endelig kom meg til byen, med bussen som gikk klokken åtte (etter mye om og men og panikk og kilt og svaiing og hodepine), men kom meg fint på plass, der jeg skulle være, etter å ha måttet spørre to personer hvor Maria-kirken er -fristet til å late som om jeg var turist, siden det er noe alle fra bergen burde vite- fikk meg en kopp kruttsterk kaffe av en svært forståelsesfull person, og følte meg med ett mye bedre. Vi stilte oss på vår plass i toget, vi hadde blitt plassert i rekke nummer fire, slik at vi akkurat måtte stå og vente i skyggen i to timer, fingrene holdt på å falle av.

Etter 17. mai-toget er det ikke mye som huskes. Jeg kom nettopp hjem, klokken er ikke mer enn ett, og jeg er allerede klar for seng. Jeg husker The Dubliner, koselig barmann som jeg har truffet på i fylla før, tre ekle "mannfolk" som glodde hele tiden og blinket med ett øye hver gang jeg var så uheldig å se på dem (ikke med vilje så klart). Noe med spilling av sekkepipe utenfor puben, overtaling av en fyr til å kjøpe en Bergen-Scottish-kilt, kjøring av bil, høring av Runrig og diverse irske folkesangere, motta CDer stappfull av irsk/skotsk musikk, LØPING til bussen, rekking av bussen (så vidt), sovning på bussen, våkning på bussen ca 20 sekunder før mitt busstopp (FLAKS jeg aldri har opplevd før), foreldre som sitter hjemme og drikker Campari, og nuh; rett i seng.


Aye, thaat's been me day, bheuy! Herlig 17. mai.