Interne spøker og kinamat - En hyllest til He

En av de menneskene som alltid har stått meg nærmest er kusinen min He.
Vi har hatt verdens beste vennskap siden tidenes morgen, og det er så mye vi har opplevd sammen som jeg skulle ønske kunne gjenoppleves igjen og igjen. Denne posten er i grunn en erklæring om hvor mye jeg setter pris på He, og i grunnen alle de andre vennene mine.

Vi har oppdaget musikk sammen, dratt på konserter, blitt forelsket (i gutter som kanskje ikke alltid har vært så supre som vi først trodde), dratt på ferier, vært oppe hele natten, sladret, vært ekstremt provosert, og ledd sammen. Er det noe vi er flink på, så er det interne spøker. Det er ikke mange som alltid skjønner hva jeg snakker om, eller hva jeg ler av, men med He ved min side, vet jeg at jeg aldri ler alene. Er det noen i hele verden som har ledd så mye på Jan Eggums bekostning? Ikke mange forstår hva som menes med ”Slåre” (og ”Slåres hjørne”), ”Kelemele”, ”Copyen”, ”Avisings”, ”Igor og Gregor”, ”Marilyn Manson 2”, ”Stoffy 2”, ”Kvisetrynet” ”vi er gutta som har opplevd alt” eller ”Iskremmannen”. Og hvis du spør oss hva det betyr vil vi garantert få det vanskelig med å forklare det. Men vi vet det, og det gjør at jeg føler en helt spesiell connection.

Jo da, en hel del pinlige episoder har vi også måttet gå igjennom. Mange av dem for pinlige til å nevnes her, mens andre igjen blir for interne. (”POENGET MITT VAR…!!!” * rekker etter dørhåndtaket * kommer jeg aldri til å klare å glemme) Vi var i Skottland og så ”Iskremmannen” på lang avstand og skrek ut ”BLONDE DREADS?! ÆSJ!” og trodde at ingen kunne skjønne hva vi sa, til vi innså at disse ordene var engelskimporterte ord, og hele den botaniske hagen sannsynligvis forstod nøyaktig hva det var vi ville fram til. (Det skulle for øvrig vise seg at ”Iskremmannen” var en av de mer vellykkede skapningene Gud har skapt, vi var lenge svært begeistret for denne litt eldre karen som skulle selge oss is, men som ikke hadde flere igjen av NOEN av de isene vi ville ha.) Eller som den gangen i Bergen, den gangen vi ikke snakker om, da vi gikk inn på kinarestauranten, satte oss, fikk meny, men innså at vi ikke hadde penger og gikk ut igjen, slik at vi nå aldri kan gå tilbake til vårt faste spisested.

Det har vært mang en søvnløs natt da vi har sittet og snakket om løst og fast (mest løst, men litt fast også), da spesielt små og store frustrasjoner, som har gjort oss så opprømt at når vi først får sove, sover vi ut i de laaange kveldstimer av ren utmattelse. Når vi igjen våkner er det fast rutine; ut på kjøkkenet og hente slårekannen og to slåreglass, vi tar en eggings (skålings) og spiser vassen chips og tonnevis med sjokolade fra to kvelder før, før vi setter på Detroit Rock City-DVD, for hva –syttifjerde gang?

Det var nemlig denne filmen som fikk oss begge til å høre på KISS for første gang, og selvsagt ble vi verdens største KISSfans ganske så kjapt. Mange syntes det var sært for en 11- og en 13-åring å være så til de grader opptatt av et band som vi var, og fra KISS førte det til andre rockeband, og musikk ble et svært viktig moment i hverdagen, og vi snakket ikke om annet, fordi det ikke fantes andre å snakke med om den kanskje litt spesielle smaken vi hadde for å være så unge som da.

Nei, er det en person jeg setter pris på her i verden må det være He. Hun får meg til å tisse i buksene av latter. Kjempe glad i deg vennen.