En konsertarrangørs frustrasjoner

Etter måneder med organisering; ringing, reising, løping og bæring, ble den store konserten endelig holdt. I dag kan jeg tenke tilbake på det som noe som en gang var, og som aldri mer skal bli. Det finnes ikke grenser for hvor mye stress og bekymringer, for ikke å snakke om høye telefonregninger det har vært den siste tiden.

I hele går gikk jeg rundt med knuter i magen, kvalm som bare det, konstant hodepine og tårer i øynene og følte meg bare helt nedpå.

Jeg skal innrømme at jeg har fått avsmaken på punk- og rockeband, musikken kan være så bra den bare vil, men kjenner man typen bak musikken finnes de ikke kule i det hele tatt. Makan til attitude og lite takknemmelighet blant noen av dem skal man lete lenge etter. Men selvsagt; de med den beste musikken var også de snilleste, de som ikke drakk seg dritings på øl og whisky på et rusfritt ungdomsarrangement og som kjørte hjem selv. Til dem er jeg svært takknemlig og er kjempeglad for at de ville stille opp.

Som sagt, i løpet av de siste månedene har det vært mye som har måttet bli gjort, å arrangere en konsert er I HVERT FALL ikke så lettvindt som man tror det er, og mye har måttet vike; skole/lekser og andre fritidsaktiviteter. Jeg har vært på randen av å bryte ut i tårer, eller bare gå berserk og skrike høyt ut at nå gidder jeg ikke mer!!! når som helst.

Derfor skal jeg ikke si at jeg synes det var greit at ingen, jeg gjentar; INGEN av mine venner kom til konserten, verken for å høre på musikken og se hva jeg hadde fått til etter så mye arbeid, eller for å støtte meg, gi meg en klem da kvelden var på sitt verste for meg. Jeg synes å huske at de fleste hadde lovet, både for noen måneder siden og bare for noen dager siden at de skulle komme, men det var altså ikke en eneste en som dukket opp. Fikk meldingen ”Føler at jeg svikter deg” dagen før. Så merkelig, det følte jeg også! Kanskje fordi det også var tilfellet? Har ikke følt meg så alene i hele mitt liv, hele hvelden, og som da bandene begynte å mase etter taxi inn til Bergen og jeg ikke ante hvordan jeg skulle betale for det, eller da bussjåføren var drittforbanna på meg fordi bussen skulle kjøre klokken fire, men da klokken var halv fem stod vi fremdeles på busstasjonen og ventet på to artister som hadde fått beskjed av en annen at de skulle være der kvart over fire (som om det ga noen mening), og ”noen” hadde ødelagt et bord som Os SU må betale for.

Jeg vet at UANSETT hva NOEN av vennene mine hadde gjort, hadde jeg sluppet alt i mine hender, avlyst alle andre avtaler og kommet og støttet dem. Men det er, som sagt, sikkert bare meg.

Gårsdagen var i grunn en åpenbaring for meg, med tanke på hvilke venner jeg virkelig kan stole på, og hvem jeg kanskje ikke burde se på som så nære venner som jeg trodde de var. Jeg kom fram til at kanskje jeg skulle begynne å prøve å få flere venner, så nå har jeg avtale med to kjekkaser i et band om å møte dem på Hulen neste fredag, så får vi se hva som skjer derfra.



Til slutt vil jeg takke alle bandene som spilte:

• Orbo (Som var FANTASTISK, wow)

• Thelma

• Seidal
  

• 50 Shots
  

• Hindenbürg
  

• Runaway Puppets
  

Og mine medarrangører:

• Tale
  

• Benjamin
  

• Ole
  

• Thomas