Kjøpte meg kartotek, jeg!

I dag skulle det være første karatetrening.
Lillesøstera mi har gått på karate i tre år, dette blir hennes fjerde. Jeg pleide å trene da jeg var 13, men det er mange år siden, det! Da fikk jeg gult belte, og jeg var egentlig ganske god, om jeg så skal si det selv..!
Så i dag satt vi ved middagsbordet, og snakket om noe sånt som at ”alt som skjer har en mening bak seg”. Og jeg tittet ut vinduet. Det regnet noe helt grusomt, det var det verste jeg hadde sett på lenge (vel, det var kanskje ikke så ille, tror det regnet mer tidligere i dag, og det stoppet etter bare to minutter, men likevel…). Så jeg nektet i grunnen å bli med. Men etter noe (litt uengasjert) overtalelse bestemte jeg meg for at jeg skulle gå likevel. Det ble lillesøstera, mora mi og jeg.
Nå er det nå engang slik at vi ikke har en fungerende bil for tiden. Det kan til tider bli ganske slitsomt, og noen raseriutbrudd kan høres fra nedi veien blant.
Vi skulle ta bussen, men jeg sa at, ærlig talt, det tar ti - femten minutter å gå, og vi skal på trening likevel, så hvorfor ikke bare ta beina fatt? Vi gikk og gikk og gikk og gikk og ble våtere og våtere for hvert skritt. Skoene fyltes med vann. Jeg mistet uansett ikke motet, og klaget ikke. Vi passerte Lidl (drittbutikk, men jeg hadde ikke vært der på flere måneder, så vi ble alle enige om å stikke innom etter treningen). Så kom vi oss endelig til gymsalen hvor det skulle være.
Ikke var det parkert en eneste bil utenfor, ikke noe liv på… nåja, ikke mils avstand, men i hvertfall rundt en kanskje hundreogfemti - tohundre meter. Helt tomt, og helt øde, ikke sant. Behold roen, tell til ti, tenkte jeg. ”Èeeen, toooo, treeee, fir….. Jah, hva i svarte #!%!¤§!!%&! skal vi gjøre nå da?!?!?!” Der sto vi. Med to usselige paraplyer i alt pøsregnet, tøysko (ganske tøffe limegrønne converse, faktisk!), og ante ikke hva vi skulle gjøre!
Karaten begynner ikke før i neste uke..! ”Jammen det er nok en grunn til at vi er her,” sa både mamma og søssen. ”Det er nok en grunn til at det regner, vi skal sikkert stå her, under [denne usselige, dårlige unnskyldningen av et] tak, og vente til det slutter å regne, så kanskje det skjer noe!” Ja, det sluttet jo endelig å regne. Heldigvis.
Vi rakk akkurat ikke bussen, så vi måtte GÅ tilbake igjen også.
Vi stoppet på Lidl, og trasket rundt i en time, det var mye å se på, ting jeg aldri har sett eller hørt om. Disse merkelige tyskerne finner nå opp så mye rart. Ikke vet jeg om man har bruk for alt, men…
Så, plutselig så jeg dem. To av dem. Skinnende, nydelige, myke, glatte, fargerike (ok da, brune), deilige, perfekt formet tøfler fra mine aller kjæreste drømmer. Jeg kjøpte dem. Jeg kjøpte en ”kartotekkasse” også.

Jeg tror det var en grunn allikevel. Det var nok meningen at jeg skulle kjøpe tøflene.