Hva gjør man da?!

For meg var det slutten av skoledagen, for på torsdager har jeg bare tre timer. Det var matpause, og vi satt alle rundt bordet i kantinen.
Jeg hadde vært i barnebegravelse dagen før, og det hadde også flere folk fra skolen. De hadde provosert meg en smule, for jeg syntes de gjorde alt for å få situasjonen til å handle om dem, og ikke dem som egentlig skulle fått all oppmerksomhet.
Jeg kunne ikke dy meg. Et raseriutbrudd hadde ligget og lurt under overflaten siden begravelsen. Så da jeg endelig fikk møtt mine kjære venner igjen, rundt bordet i kantinen, følte jeg at jeg måtte få tømt meg, og dette skjer vanligvis i høyt volum.
"Jeg ble så J"#"¤ forbanna, de hadde på seg tonnevis med sminke, de fineste, dyreste merkeklærene, hvite spisse [jævlig ugly] sko, snakket om seg selv mens alle andre satt stille og helst bare ville være i fred; "Åhh, eg vaa så stolt av an. Faan, de va så flaut, eg holt nesten på å bjynne å grine! Eg tror eg ska bli ijenn litt eg [da alle dro fra gravplassen etter kistesenkingen, og familien skulle hjem], eg tror vi må trøste hon litt", jeg forstår ikke hvorfor ingen reagerte på hvordan *navn* og *navn* oppførte seg!?!?!"
Jeg snur meg. Hvem sitter der? Joda. *Navn* og *navn*. Alt går i surr for meg et øyeblikk. Jeg vil bare forsvinne fra jordens overflate, jeg kjenner jeg blir rød på brystet (Jeg er en av de som alltid blir rød på brystet, og aldri i ansiktet). (Stille:) "Hvorfor sa dere ikke noe?"
Elisabeth: "Hvis du tror de hørte deg, Marie, bare gå hjem. Gå hjem!"