Huff og huff.
Allerede etter tre innlegg på min nye blogg har jeg fått noe som minner mistenkelig mye om skrivesperre.
Jeg har alltid noe jeg har lyst til å si/fortelle om/skryte av,
men nå for tiden er det helt tomt. Like tomt som inni hodet til Carl I. Hagen, diktningen til Ari Behn,
lommeboken min for tiden, eller kaffikoppen til Elisabeth etter et par minutter.
Jeg aner ikke lenger hva jeg skal skrive om, og jeg får en frustrert og irritert følelse inni meg,
siden jeg vanligvis bare kunne hostet opp masse rare greier, eller hatt mye forskjellig i hodet konstant,
som jeg kunne skrevet om i timesvis.
Det bekymrer meg litt, for jeg har en skolestil som skal ha et førsteutkast på tirsdag. Vi fikk oppgavene på fredag,
og jeg ble veldig fornøyd, for det var oppgaver som jeg likte, og som jeg hadde lyst til å begynne med med en gang.
Men da jeg skulle begynne ble jeg sittende helt i ro, med enden av blyanten i munnen, og tenke. Jeg tenker vanligvis ikke når jeg skriver. Jeg tenkte og tenkte, og det gjorde stadig vekk mer vondt.
Fantasien min er borte, den har visnet hen og blitt grå, som håret til kong Harald.
Kong Harald er forresten kjempeteit (har du noengang smakt på ordet teit, sagt det om og om igjen, og forstått hvor beskrivende ordet egentlig er?). Jeg kan ikke fordra den sløve, seige, slepende stemmen, og de sløve, seige, slepende posene under øynene. Jeg blir fysisk dårlig når jeg ser ham avbildet, eller når jeg bare så mye som føler hans nærvær.
Nevnte jeg at jeg har møtt han? Det hadde jeg helt glemt, helt til nå. Det var da jeg spilte trombone under åpningen til festspillene i Bergen for noen år tilbake. Guri, det var mange gamle bergensfruer som sto og trippet like før han kom. Nå traff jeg han riktignok ikke, men jeg så han der i det fjerne, der, midt imellom alle de gamle, og alle barna (som sikkert fremdeles finner hele denne kongeopplevelsen som en av de store høydepunktene i livet), som så ut som gribber eller kravlende maur, samlet rundt et halvdødt, halvrottent vesen.
Han kom, og gikk, og det varte i ca fem minutter, så historien stopper her. Han hilste aldri på meg. Selv om det var jeg spilte til ære for han, den pompøse, overbetalte, sløve bajsen.
Jeg har forresten tilbragt denne aftenen hos kjære Elisabeth, vi gjorde noe så "voksent" (for å sitere IC), som å spise kjeks og oster, drikke vin (Rosèvin, faktisk) og se romantiske filmer; Pride and Prejudice og Serendipity. Vi hadde det kjempekoselig, du har all grunn til å være misunnelig. Dette skal bli noe fast som vi skal gjøre oftere.
Ja, nei, men dette ble jo ikke akkurat som jeg hadde tenkt, men nå har jo liksom klokken blitt 05:13 om morgenen, så jeg er en smule overtrøtt, og trenger enten noe som vekker meg mer opp (kaffi, alkohol, høy musikk eller en mann), eller noe som kan gi meg det jeg egentlig trenger, nemlig søvn (en seng, en b-film eller Ari Behns Trist som faen). En representant fra det annet (svake) kjønn høres jo ganske så behagelig ut da, men siden det ikke er et alternativ i kveld, så får det bli nummer to på valglisten, sengen.
Allerede etter tre innlegg på min nye blogg har jeg fått noe som minner mistenkelig mye om skrivesperre.
Jeg har alltid noe jeg har lyst til å si/fortelle om/skryte av,
men nå for tiden er det helt tomt. Like tomt som inni hodet til Carl I. Hagen, diktningen til Ari Behn,
lommeboken min for tiden, eller kaffikoppen til Elisabeth etter et par minutter.
Jeg aner ikke lenger hva jeg skal skrive om, og jeg får en frustrert og irritert følelse inni meg,
siden jeg vanligvis bare kunne hostet opp masse rare greier, eller hatt mye forskjellig i hodet konstant,
som jeg kunne skrevet om i timesvis.
Det bekymrer meg litt, for jeg har en skolestil som skal ha et førsteutkast på tirsdag. Vi fikk oppgavene på fredag,
og jeg ble veldig fornøyd, for det var oppgaver som jeg likte, og som jeg hadde lyst til å begynne med med en gang.
Men da jeg skulle begynne ble jeg sittende helt i ro, med enden av blyanten i munnen, og tenke. Jeg tenker vanligvis ikke når jeg skriver. Jeg tenkte og tenkte, og det gjorde stadig vekk mer vondt.
Fantasien min er borte, den har visnet hen og blitt grå, som håret til kong Harald.
Kong Harald er forresten kjempeteit (har du noengang smakt på ordet teit, sagt det om og om igjen, og forstått hvor beskrivende ordet egentlig er?). Jeg kan ikke fordra den sløve, seige, slepende stemmen, og de sløve, seige, slepende posene under øynene. Jeg blir fysisk dårlig når jeg ser ham avbildet, eller når jeg bare så mye som føler hans nærvær.
Nevnte jeg at jeg har møtt han? Det hadde jeg helt glemt, helt til nå. Det var da jeg spilte trombone under åpningen til festspillene i Bergen for noen år tilbake. Guri, det var mange gamle bergensfruer som sto og trippet like før han kom. Nå traff jeg han riktignok ikke, men jeg så han der i det fjerne, der, midt imellom alle de gamle, og alle barna (som sikkert fremdeles finner hele denne kongeopplevelsen som en av de store høydepunktene i livet), som så ut som gribber eller kravlende maur, samlet rundt et halvdødt, halvrottent vesen.
Han kom, og gikk, og det varte i ca fem minutter, så historien stopper her. Han hilste aldri på meg. Selv om det var jeg spilte til ære for han, den pompøse, overbetalte, sløve bajsen.
Jeg har forresten tilbragt denne aftenen hos kjære Elisabeth, vi gjorde noe så "voksent" (for å sitere IC), som å spise kjeks og oster, drikke vin (Rosèvin, faktisk) og se romantiske filmer; Pride and Prejudice og Serendipity. Vi hadde det kjempekoselig, du har all grunn til å være misunnelig. Dette skal bli noe fast som vi skal gjøre oftere.
Ja, nei, men dette ble jo ikke akkurat som jeg hadde tenkt, men nå har jo liksom klokken blitt 05:13 om morgenen, så jeg er en smule overtrøtt, og trenger enten noe som vekker meg mer opp (kaffi, alkohol, høy musikk eller en mann), eller noe som kan gi meg det jeg egentlig trenger, nemlig søvn (en seng, en b-film eller Ari Behns Trist som faen). En representant fra det annet (svake) kjønn høres jo ganske så behagelig ut da, men siden det ikke er et alternativ i kveld, så får det bli nummer to på valglisten, sengen.
7 kommentarer:
Det går da bra det her.
Jeg er fortsatt helt dopa etter i går jeg Marie:P
Hei!
For det første: Det skal ikke leveres førsteutkast, men en disposisjon.... (Men slike skoleflinke jenter som kommer for sent til timene... Dere får ikke med dere slik;) *ler*
Og kongefamilien er ikke noe å kødde med... Det er noen som er hel teit i den familien... Man faktisk noen som er ganske alrigth og!
Kristine må SLUTTE å se på kongefamilien som overnaturlige mennesker! Må jeg ta en prat med i morgen IGJEN?! ;);)
For det første, Kristine; skoleflinke jenter ligger foran alle de andre i klassen når det gjelder skolearbeid...
For det andre; hva i all verden er det kongefamilien gjør som er så fantastisk..?!?!?!
:)
Det med stilen skal nok gå bra, og har jo ikkje hastverk med å bli ferdig :p
Dokker kommer aldri til å få Kristine til å slutte å like kongefamilien, e berre å gi opp *ler*
He he, tror dette er det lengste blogginnlegget jeg har lest om å ha skrivesperre :D
Morsomt var det i alle fall :-)
Legg inn en kommentar