Nå har det seg sånn at på mandag morgen, så reiste både min bror og min mor av gårde på klassetur. Min lillesøster, pappa og jeg satt igjen, og skulle ta vare på hverandre.
Mamma reiser ikke ofte bort, og gjør hun det en sjelden gang, er det bare for noen få timer, for å få handlet på Rema 1000, eller for å møte venner i byen en skjelden. Så som du skjønner er det ikke ofte noen av oss er alene hjemme. Jeg har mang en gang prøvd å lokke med både gratis kinobilletter og min velsignelse, slik at mamma og pappa kanskje kunne dratt på kino, eller reist, kanskje til utlandet?
Her i huset har vi det uheldigvis litt gammeldags. Det er ikke sånn at noen av oss egentlig gjør det med vilje, men jeg merker det at det alltid har vært mamma som blir stående både med matlaging, oppvask, klesvask, rydding, husvask, maling, oppredning av senger, lufting, plantevanning, hundeturer, innkjøp av matvarer, og alle andre ting man gjerne ville forbundet en kvinne med på 50-tallet.
Som hardbarka feminist skulle jeg i teorien vært i opprør mot de mer maskuline parter i denne familien.
Men jeg må virkelig beklage og si at sånn er det nok ikke i praksis… Ikke utenfor mitt eget hode. Og jeg, akkurat som dem, slenger meg i sofaen, og slår på TV/dataen, det sekund jeg tramper inn døren etter skolen. ”Mammaaa! Kan du lage skive til meg!” (Merk utropstegnet). Jeg blir også steik forbanna hvis jeg har planlagt en tur ut, og klærne jeg så omhyggelig hadde planlagt å ha på meg ikke er rene. Da er det kjære mamma som får gjennomgå. Men nok om dét, du tar poenget, lissom.
Så var det dette med at mamma har reist bort for en uke. Hun har vært borte i tre dager, og allerede nå orker jeg ikke mer.
Jeg forsov meg en smule i morges, og skyndet meg ut soveromsdøren for å ta meg en rask dusj før skolen. Det første som møter meg, eller rettere sagt min stakkars fot, var en svær pøl med hundepiss og diverse annet. Jeg bannet høyt for meg selv, men hadde ikke tid til å ta meg av det.
Jeg dro på korpsøvelse etter skolen, og det var en historie i seg selv i dag. Men poenget er at, da jeg kom hjem igjen, etter øvelsen, skulle jeg inn på rommet mitt av en eller annen ukjent grunn. Og gjetter du hva som møtte min kjære stakkars fot igjen? Jo da, samme dammen som gjorde at jeg måtte ty med et par ekstra sokker i morges. Innen nå hadde pappa vært hjemme i et par timer allerede, og jeg lurte på hvorfor ikke han hadde tatt seg av det. Jeg endte opp med å endelig tørke det opp selv, som, by the looks of it, den eneste som kunne tenke seg å gjøre noe som helst for en bedre tilstand av huset (som for øyeblikket er en svinesti). Jeg har gått og surmult resten av kvelden.
Det er ikke bare på grunn av dette tørkeopplegget da, selvsagt.
Men da jeg kom hjem fra øving, og så at middagen ennå ikke sto på bordet, nei, ennå ikke var laget, så tenkte jeg at, ”bare hold kjeft, så får vi se hvor sein middagen blir i dag”. For jeg vet av erfaring, at er det pappa som en gang i blant lager middag, så havner den på bordet ganske så seint på kvelden, og det er gjerne bare noe stekepizza eller ferdigmat av ett eller annet slag. Jeg ventet en liten stund. Jeg ventet ennå litt lenger. Og jeg ventet hele kvelden. Det endte med at min søster bestemte seg for, klokken ti, at nå var det på tide å legge seg. Så hun laget seg en Rett i koppen-suppe, og sa takk og farvel og forsvant ned de mørke trappene. Jeg ventet ennå på at den TV-tittende, data-spillende pappaen skulle diske opp med noe, om ikke bare en liiiten smakebit av noe som helst.
Jeg hørte plutselig en lyd av en fryser som ble åpnet på kjøkkenet. ”Yes!!!” tenkte jeg. Det ble laget mat som bare dét inne på kjøkkenet. Men jeg hørte ikke mer etter at bråket med mikrobølgovn, kasseroller og tallerkener stoppet. Jeg fikk mine mistanker, og de var riktig; her var det visst meningen at man skulle lage egen mat.
Jeg endte med å lage til meg selv og hunden: To stk. ostesmørbrød, to stk. porsjoner stekt champinogn og det var vel egentlig det.
Annen generell informasjon om ting som er annerledes når mamma er hjemme: Ingen små fluer fra søppelposen ingen har giddet å ta ut, ingen hundemat utover gulvet hvor skålen der maten vanligvis er samlet oppi er, ingen full oppvaskmaskin som aldri blir tømt, dermed ingen kjøkkenbenker fulle av skitten oppvask. Ah… Kjære vene, hvordan skal dette ende..? Men jeg lover at det neste innlegget skal bli et positivt ett.
Dette innlegget er i grunn en bønnfalelse til min mor; kom hjem! KOM HJEM!
Mamma reiser ikke ofte bort, og gjør hun det en sjelden gang, er det bare for noen få timer, for å få handlet på Rema 1000, eller for å møte venner i byen en skjelden. Så som du skjønner er det ikke ofte noen av oss er alene hjemme. Jeg har mang en gang prøvd å lokke med både gratis kinobilletter og min velsignelse, slik at mamma og pappa kanskje kunne dratt på kino, eller reist, kanskje til utlandet?
Her i huset har vi det uheldigvis litt gammeldags. Det er ikke sånn at noen av oss egentlig gjør det med vilje, men jeg merker det at det alltid har vært mamma som blir stående både med matlaging, oppvask, klesvask, rydding, husvask, maling, oppredning av senger, lufting, plantevanning, hundeturer, innkjøp av matvarer, og alle andre ting man gjerne ville forbundet en kvinne med på 50-tallet.
Som hardbarka feminist skulle jeg i teorien vært i opprør mot de mer maskuline parter i denne familien.
Men jeg må virkelig beklage og si at sånn er det nok ikke i praksis… Ikke utenfor mitt eget hode. Og jeg, akkurat som dem, slenger meg i sofaen, og slår på TV/dataen, det sekund jeg tramper inn døren etter skolen. ”Mammaaa! Kan du lage skive til meg!” (Merk utropstegnet). Jeg blir også steik forbanna hvis jeg har planlagt en tur ut, og klærne jeg så omhyggelig hadde planlagt å ha på meg ikke er rene. Da er det kjære mamma som får gjennomgå. Men nok om dét, du tar poenget, lissom.
Så var det dette med at mamma har reist bort for en uke. Hun har vært borte i tre dager, og allerede nå orker jeg ikke mer.
Jeg forsov meg en smule i morges, og skyndet meg ut soveromsdøren for å ta meg en rask dusj før skolen. Det første som møter meg, eller rettere sagt min stakkars fot, var en svær pøl med hundepiss og diverse annet. Jeg bannet høyt for meg selv, men hadde ikke tid til å ta meg av det.
Jeg dro på korpsøvelse etter skolen, og det var en historie i seg selv i dag. Men poenget er at, da jeg kom hjem igjen, etter øvelsen, skulle jeg inn på rommet mitt av en eller annen ukjent grunn. Og gjetter du hva som møtte min kjære stakkars fot igjen? Jo da, samme dammen som gjorde at jeg måtte ty med et par ekstra sokker i morges. Innen nå hadde pappa vært hjemme i et par timer allerede, og jeg lurte på hvorfor ikke han hadde tatt seg av det. Jeg endte opp med å endelig tørke det opp selv, som, by the looks of it, den eneste som kunne tenke seg å gjøre noe som helst for en bedre tilstand av huset (som for øyeblikket er en svinesti). Jeg har gått og surmult resten av kvelden.
Det er ikke bare på grunn av dette tørkeopplegget da, selvsagt.
Men da jeg kom hjem fra øving, og så at middagen ennå ikke sto på bordet, nei, ennå ikke var laget, så tenkte jeg at, ”bare hold kjeft, så får vi se hvor sein middagen blir i dag”. For jeg vet av erfaring, at er det pappa som en gang i blant lager middag, så havner den på bordet ganske så seint på kvelden, og det er gjerne bare noe stekepizza eller ferdigmat av ett eller annet slag. Jeg ventet en liten stund. Jeg ventet ennå litt lenger. Og jeg ventet hele kvelden. Det endte med at min søster bestemte seg for, klokken ti, at nå var det på tide å legge seg. Så hun laget seg en Rett i koppen-suppe, og sa takk og farvel og forsvant ned de mørke trappene. Jeg ventet ennå på at den TV-tittende, data-spillende pappaen skulle diske opp med noe, om ikke bare en liiiten smakebit av noe som helst.
Jeg hørte plutselig en lyd av en fryser som ble åpnet på kjøkkenet. ”Yes!!!” tenkte jeg. Det ble laget mat som bare dét inne på kjøkkenet. Men jeg hørte ikke mer etter at bråket med mikrobølgovn, kasseroller og tallerkener stoppet. Jeg fikk mine mistanker, og de var riktig; her var det visst meningen at man skulle lage egen mat.
Jeg endte med å lage til meg selv og hunden: To stk. ostesmørbrød, to stk. porsjoner stekt champinogn og det var vel egentlig det.
Annen generell informasjon om ting som er annerledes når mamma er hjemme: Ingen små fluer fra søppelposen ingen har giddet å ta ut, ingen hundemat utover gulvet hvor skålen der maten vanligvis er samlet oppi er, ingen full oppvaskmaskin som aldri blir tømt, dermed ingen kjøkkenbenker fulle av skitten oppvask. Ah… Kjære vene, hvordan skal dette ende..? Men jeg lover at det neste innlegget skal bli et positivt ett.
Dette innlegget er i grunn en bønnfalelse til min mor; kom hjem! KOM HJEM!
6 kommentarer:
En bedre ide enn å rope mamma hjem er vel å be faren din skjærpe seg :/
Husk på at det private er politisk :-)
Alle som kjenner seg igjen rekker opp hånden!!!
*rekkeropphånden*
Jeg og broren min er aleine hjemme noen ganger når mamma er på tur (Pappa bor ikke her så kan ikke skylde på at han ikke gjør noe)
Og da har vi en tendens til å utsette ting:P
Hehe:P *ler*
Vel, Andreas.. Jeg er enig, men jeg kan jo nevne at hovedgrunnen til at jeg ble bevisst på feminisme, og hvor viktig det er med likestilling, var vel fordi jeg så at det var skjev fordeling, blant annet her hjemme. Jeg er aktiv i politiske grupper, og jeg synes nesten det at jeg konstant er på seminarer, og snakker om bl.a likestilling og feminisme ganske så ofte her hjemme skulle være hint nok til de mannlige medlemmer av familien...
Så lett skal det ikke være!
Stakkar vennen min! Dere må ta et skikkelig tak i faren deres og be ham være pappa! hehe. Men du får jo mat i deg da;)
Tja Elisabeth, nå i dette øyeblikk sitter jeg riktignok og er mett som en... [ett eller annet], men det er fordi jeg har hatt pizza fjerde eller femte dag på rad... Hehe
Mmmmmm
Mente ikke å angripe deg, desverre er det slik at en del menn (meg selv innkludert), ikke er spesielt flink til å ta hint :-/
Men stå på :-)
Verden trenger flere feminister, arbeiderklassen kan aldri bli fri så lenge den ene halvparten undertrykker den andre halvparten ;)
Legg inn en kommentar