Hva?! Var det endelig min tur til å starte en blogg? Det er noe jeg har tenkt på titt og ofte, men jeg har aldri tatt mot til meg og starte. Det er litt tåpelig egentlig, for helt siden jeg var ung , ja; for det har jeg også vært, som alle andre, har jeg drevet og skrevet ”brev” til meg selv eller en fiktiv person, spesielt når jeg har mye på hjertet som jeg vil dele med andre, men som kanskje ikke passer seg for andres ører, eller kanskje det ikke har vært noen å fortelle det til. Jeg har aldri klart å holde en dagbok, for jeg liker ikke tanken på noe så meningsløst som å skrive til… ingen i det hele tatt. Nå vet jeg riktignok ikke om noen i det hele tatt kommer til å lese bloggen min (uten om Ice Creamen min, Elisabeth), men jeg liker tanken på at kanskje noen gjør det, bare sånn iblant.
Det var da jeg leste gjennom Elisabeths blog (må bare smøre det inn, sånn at folk skjønner at det er viktig at de besøker ”Ics Sammensurium”) i går kveld, at det gikk opp for meg hvor mye jeg egentlig trenger noe sånt, og hvor morsomt det hadde vært å kunne ha et sted å kunne ”lufte tanker” og tømme hodet en gang i blant.
Så i dag fikk jeg Elisabeth med meg hjem etter skolen, for at hun skulle vise meg hvordan en blogg kan bli født (nåja, den egentlige grunnen til at hun ville bli med meg hjem var vel fordi hun var for gniten til å betale frisøren 400, og få meg til å farge håret hennes i stedet (jeg klarte å la det være igjen noen blonde flekker her og der ]=D Så det var jo greit nok…), menmen…). Så til henne er jeg evig takknemlig.
Jeg aner ennå ikke hvaslags tull og tøys (og kanskje noen seriøse ting?) som kommer til å havne her… (Nå i byrjan (hehe) kommer jeg sikkert til å bare teste ut litt ting og sånt.)
Men vi kan la det være en… coat hanger, eller hva de kaller det i såpeserie-verden.
So, until next time…: May peace and love be with you.
- Over and out -
Det var da jeg leste gjennom Elisabeths blog (må bare smøre det inn, sånn at folk skjønner at det er viktig at de besøker ”Ics Sammensurium”) i går kveld, at det gikk opp for meg hvor mye jeg egentlig trenger noe sånt, og hvor morsomt det hadde vært å kunne ha et sted å kunne ”lufte tanker” og tømme hodet en gang i blant.
Så i dag fikk jeg Elisabeth med meg hjem etter skolen, for at hun skulle vise meg hvordan en blogg kan bli født (nåja, den egentlige grunnen til at hun ville bli med meg hjem var vel fordi hun var for gniten til å betale frisøren 400, og få meg til å farge håret hennes i stedet (jeg klarte å la det være igjen noen blonde flekker her og der ]=D Så det var jo greit nok…), menmen…). Så til henne er jeg evig takknemlig.
Jeg aner ennå ikke hvaslags tull og tøys (og kanskje noen seriøse ting?) som kommer til å havne her… (Nå i byrjan (hehe) kommer jeg sikkert til å bare teste ut litt ting og sånt.)
Men vi kan la det være en… coat hanger, eller hva de kaller det i såpeserie-verden.
So, until next time…: May peace and love be with you.
- Over and out -
6 kommentarer:
Jeg klarte faktisk å skule flekkene idag!! Og jeg håper bloggen din gjør det bra!!! =)
Ja, takk, det håper jeg også...! Sånn etter hvert, i hvertfall!
<3
Hallo:p
Jeg kommer ihvertfall også til å lese denne bloggen!
*gledeseg*
Den blir sikkert skjempe bra!
Klem!
Hei :)
Denne bloggen skal leses, ingen tvil om det ;) *glede seg*
Heia:D
Denne bloggen skal observeres:)
(Er forresten en person som har planer om å anskaffe kilt *ler*)
Åh, wow, nå fikk jeg liksom en ny kraft til å begynne å skrive. Jeg har vært... bloggivrig... i hele dag, men guri så travelt det er nå når skolen har begynt!
Legg inn en kommentar