Pandoras Box

Angsten slår til

2008-03-27T18:59:00.003+01:00

Det er nok mange som skjønner akkurat hva jeg mener når jeg sier ordet eksamensangst. Men jeg kjenner også noen som aldri ville funnet på å sitte og bite negler, alltid ukonsentrert og anspent og stiv i kroppen etter å ha innsett at kanskje man ikke har gjort nok arbeid i løpet av tiden man har hatt, og at det nå er altfor sent å kunne hente seg inn igjen. For all del, man kan gjerne prøve.

Det var greit i fjor, det var bare én eksamen. Det var selvsagt uutholdelig grusomt; de siste 48 timene ble brukt til å prøve å løse en halv likning eller integrasjon fra matteoppgavene som skulle vært gjort for syv-åtte måneder siden, for deretter å finne ut at buksen med ødelagt glidelås, som har ligget bakerst i klesskapet i halvannet år bør fikses. Rastløshet oget hav av ulike følelser preger sinnet.

De som ikke kjenner til disse urolighetene man kan få av eksamensnerver i kroppen er heldige. De er også veldig flinke. Jeg beundrer slike folk, ikke bare fordi de da sannsynligvis har jobbet hardt og jevnt gjennom hele året, men fordi de klarer å ha en slik tro på seg selv. Det må føles fantastisk å kunne, med slik selvtillit, bare sveve gjennom den siste tiden på skolen, eksamenstiden, og vite at man har gjort sitt beste, uansett hvilken karakter det skulle være man får. Selvdisiplin og god arbeidsevne.

Det er jo alltid lett å si i etterkant at man skulle gjort mere i løpet av tiden på skolen og forberedt seg bedre. Allerede nå sliter jeg med følelsen av håpløshet mens eksamener og avsluttende prøver nermer seg med stormskritt. Jeg har imidlertid fått en hel del gode råd og tips de siste dagene, folk ahr virkelig prøvd å oppmuntre meg til å arbeide på en bra og effektiv måte fram mot eksamener. Jeg har innsett at uansett hvor mye, eventuelt lite, tid man har igjen før eksamener, store prøver eller andre ting som krever forberedelse, er det aldri for sent å forbedre seg i hvertfall litt! Er man innstilt på det, setter man av tid og krefter mens man ennå har muligheten til det. Litt er bedre enn ingenting.

Lykke til med eksamen, for dem det skulle gjelde. Dette er en post skrevet av et ukonsentrert menneske som har løst en halv likning i matteboken, men som følte at en bloggpost måtte skrives, siden det tross alt er fire måneder siden sist.

KISS på LP og Cidre Bouchè

2007-12-10T21:01:00.000+01:00

Jeg drømmer grusomme drømmer, og tror jeg holder på å bli paranoid.

Jeg har spist en hel boks med Sfinx i dag (bare de mørke ligger igjen).

Jeg har plystret Amazing Grace hele dagen. Det irriterte broren min grønn.

Jeg skulle lest til mattetentamen, men det ble det visst ingenting av.

Lurer på hvorfor.

Verdensmester

2007-09-28T19:13:00.001+02:00

"I've seen all the videos of you on Youtube!" sa, eller rettere sagt, mumlet jeg, da jeg først møtte mannen jeg så lenge hadde sett frem til å møte.

Jeg føler meg priviligert, men likevel, har man interesser man ikke deler med så veldig mange, skal man få oppleve ting andre ikke får oppleve.

Woops, må gjøre meg klar, skal på byen med Jim Kilpatrick.

(PS: Konsert i morgen, lørdag, Grieghallen, 16:00, Bergen Pipe Band + Jim Kilpatrick)

Soundtrack: Green fields of France

2007-08-09T19:10:00.000+02:00

Det har ikke vært en oppdatering på denne siden på evigheter, men selv om det er sommer er det ikke bare fri og ferie. Har jobbet mye av tiden, men nå har jeg endelig kommet meg bort fra gamlelandet, og tilbringer tiden min i solfylte, varme, vakre, grønne Frankrike. Jeg bor med sekkepipelæreren min og hans britiske foreldre, i et typisk herlig fransk hus. Vi bor på landet, i Normandie. Naturligvis fører dette til mange krigsmuseumsbesøk og publunsjer. Man ser tydelig at Normandie ble svært påvirket av andre verdenskrig, med memorials overalt, og krigsgravplasser fulle av hvite kors og gravsteiner. Jeg var og besøkte en av gravplassene i dag, det var forferdelig. Rad etter rad med 18-20 år gamle gutter som døde, så utrolig unødvendig.

Jeg må visst legge bort PCen, vi skal alle ut og drikke vin i det lille sommerhuset ute i sommerhuset, med utsikt over de grønne åkrene med kyr og epletrær.

Kjekkasen

2007-07-11T20:26:00.000+02:00

Suksessdama

2007-07-09T09:10:00.000+02:00

Det var jo ikke akkurat sånn jeg hadde sett for meg sommeren. Helt siden jeg kom hjem fra Sandefjord har det ikke gjort noe annet enn å regne, det er kaldt, og bare elendig. Da hjelper det mye å få en helt egen, helt ny lap top. Gjett om jeg er glad! Dermed blir det nå hyppigere oppdateringer av blogg (ikke lenger fare for at maskinen klikker før jeg får lagret post). Jeg kommer til å dra med meg dataen overalt hvor jeg går, er helt avhengig allerede.

Det er så stilig, nå er jeg en av de som kan sitte på Komfort på toget Bergen-Oslo, med dataen plugget i strømmen, og taste i vei, og se viktig ut. Jeg har til og med køpt meg en egen lap top-skrive-klesdrakt, skikkelig businessdame. Nå tror jeg ikke det er aktuelt å reise Bergen-Oslo med det første, men muligheten er i allefall der.

Datamaskinen er forsikret, forsikringen kostet halve dataen, men da kan jeg, om det skulle være nødvendig, søle så mye kaffe jeg vil på tastaturet og få maskinen erstattet. Og kjenner jeg megselv rett kommer nok noe lignende til å skje om ikke så altfor lenge. Da hjelper det nok kanskje at jeg skal gi opp kaffedrikking, du gisper sikkert, men ja, det er sant. Jeg gir opp kaffen. Dette er gunnen:

"Coach Yourself To Success" er en meget hyppig lest bok denne sommeren. Jeg må skrive mange lister, lister over alt mulig, hva jeg liker med livet mitt, hva jeg ikke liker med livet mitt, mine grenser, hvilke grenser jeg synes jeg må sette meg, hva jeg ville gjort om jeg hadde en zilliard kroner, osv osv. Jeg skal lære meg å kaste nesten alt jeg eier, ikke shoppe på en måned, sette opp en konto og spare opp etårs inntekter, sette opp en annen konto og spare 20% av det jeg tjener hver måned, spørre sjefen om lønnsforøyelse (heller uaktuelt i mitt tilfelle, men det står nå at det er viktig), sette nye grenser, si til ekle mannfolk at "JEG HAR STANDARD!", stryke "slanke meg" fra "må-gjøre-listen", ettersom det har stått der i alle år, men ikke blitt gjort noe med, det skal heretter kalles "gjøre bra ting for meg selv, som å spise masse frisk frukt hver dag og gå en forfriskende kveldstur hver kveld, jeg må kvitte meg med uvaner, og under dette avsnittet er særlig kaffevaner understreket som en uvane. Kaffe, sukker, pengebruk, tv-titting; alt som kan kalles en avhengighet. Jeg har ikke kommet så godt i gang enda, men tenkte jeg skulle begynne i morgen (det sa jeg forresten i går også... Og dagen før...).

Dette er starten på en ny Marie Kristine (bare en liten notis til bekjente: JA, jeg VIL kalles Marie KRISTINE, det er jo faktisk navnet mitt!).

Kveldssukk

2007-06-30T21:08:00.000+02:00

Vi kjøpte ny bærbar pc, så nå sitter jeg på en stein utenfor en ukjent hytte, og bare håper på at de ikke skal ferske meg i stjeling av internett.
I dag kan jeg legge meg med god samvittighet. Jeg startet nemlig dagen med en lang joggetur (jeg jogget riktignok i bare tre sekunder før jeg ga opp) i både skog og mark (Også her legger jeg ut litt bilder når jeg kommer hjem). Jeg dro ut helt alene, rett etter oppståing, uten sminke og linser, det var så herlig! Dette er del av en større "bli sunn"-plan, akkurat i dag var joggeturen det eneste sunnhetsinnslaget, i og med at med en gang jeg kom tilbake dro vi på båttur til Kjerringvik og kjøpte, ikke bare èn, men to is hver, i tillegg til at det var tilbud på Candy King-godteri på Lidl, hvor min kjære lillesøster, som forøvrig har blitt (nesten urovekkende) glad i mat, gikk helt amokk med godterispaden. Dette betyr småspising resten av dagen. Vi handlet også inn fem Maarud paprikachipsposer på Kiwi for et par dager siden, tre bokser tressis, en boks med ferdigkrem, fruktcoctailer i langebaner....... Og slik går det videre. Vannet er foreløpig ikke så varmt at jeg frivillig hopper uti og tar meg en lenger svømmeøkt, som alltid er godt for kropp og sjel... Jeg er nok litt pysete akkurat der. Har merket at alt egentlig har begynt å gå i den retningen med årene. Før var det jeg som måtte dra både mamma og pappa og onkler og tanter og alle de andre som skulle være i nærheten uti vannet, uansett hvor kaldt det var, fra 15 til 26 grader, spilte ingen rolle. Uti skulle man, bading er sommer. Nå finner jeg meg selv mest liggende i solstolen på berget utenfor "Hemsebu", den ene hytta vår som ligger øverst på berget, nærmest sola, og lever i den naive troen om at kanskje, en dag, er det min tur til å få en sånn jevn fin brunfarge, som, det virker som, alle andre jenter alltid får. Jeg blir skuffet hver gang. Hver kveld ligger jeg i sengen, i smerte, med både solbrent rygg, og solbrente legger. Kanskje solfaktor 6 ikke er det beste for meg..?

Jeg kan vel si noe om steder hvor jeg er akkurat nå. Svinevika kalles det, og du fniser kanskje litt av navnet, men det er nå alltids det det heter, og er et sant ferieparadis. Det ligger i Larvik, men vi liker å si at det ligger i Sandefjord, fordi det ligger sånn rett på grensa, Sandefjord-skiltet er rett rundt svingen, og det høres ekstra bra ut når man sier man har hytte i Sandefjord. Bestemor og bestefar har bygget opp stedet (bygget hyttene, vedlikehodt stranda, bygget flere hytter..) gjennom rundt tretti år, og det er ikke lite arbeidskraft og penger som har gått med på å skape det. Hver pinse, hver sommer og høst er det dugnader for å holde stedet like fint alltid. Her har familien møttes, hver sommer, helt siden bestemor og bestefar var småbarnsforeldre, og jeg har tilbragt noen uker her hver sommer siden jeg var null. Derfor finnes det mange minner her, jeg kan særlig minnes rampestrekene kusinene mine og jeg stadigvekk fant på, noen ganske grovere enn andre (håper virkelig ingen finner ut hva vi egentlig gjorde alle de somrene da folk gikk og lette etter oss, og vi kom tilbake sent på kvlden, med hundeøyne og skitne hender. Vi var djevler i engledrakt.

Uansett, nå begynner batteriet å dabbe ut her, og det er mer og mer trafikk rundt denne ene hytta vi stjeler internett fra, jeg vil nødig bli oppdaget.

Vi sees igjen snart, mine venner.

Hilsen en rød isklump, oppspist av mygg.

Sommerferie = lite blogging

2007-06-29T12:07:00.000+02:00

Denne posten er bare et lite livstegn fra meg. Når man er på hytta i Sandefjord, uten internettilgang blir det ganske vanskelig å få blogget i det hele tatt. Mange bilder er tatt, så når jeg en gang i neste uke kommer meg hjem igjen for å jobbe, blir det altså full oppdatering.

Uansett: Jeg håper alle har en like fin sommerferie som jeg har, og nyter godværet når det titter fram en gang i blant.

Store sommerklemmer og lykke fra en solkremsinnsmurt vestlending på østlandet.

grillparty

2007-06-12T21:59:00.000+02:00

heiiiiii! Nå sittervi her, May ,marie og øystein!
grillparty hos chris. han viser oss his no1kit.
Yay!
inge, colin, gregor, tom, chris, may, øystein og jeg er her.
woooooow chris er stilig med hans no 1 kit!!!!!!!!
vi hører på runrig.

:)

Avisutklipp

2007-06-06T16:44:00.000+02:00

Jeg fant et glemt avisutklipp i skuffen i dag.

Neimen.... Hvem er det som titter fram der, bak kadettene..?

Rekonstruksjon av eksamensdagen

2007-06-05T00:07:00.000+02:00

Her ser du hvordan det gikk på eksamen (en rekonstruksjon av tiden rett før og under eksamen. Pga. lite minne på mobilen kunne den ikke avsluttes, og heller ikke pyntes på. (Jeg fant nettopp ut at det gikk an å redigere filmene på mobilen..! :D))

Neida, men egentlig gikk det så utrolig fantastisk bra, at jeg måtte ta meg en seiersdans etterpå:

Vi leser til eksamen II

2007-06-04T07:28:00.000+02:00

Et siste sukk før eksamen. Om noen timer er det over...
(Slik går det når man tror man er alene når man videoblogger.)

Klaustrofobi

2007-06-03T18:59:00.000+02:00

Oppdatering: UÆÆÆÆHHHHHHHRRRRRRRRRGGGGHNNNNHHH!
Jeg orker ikke mer! Det er klamt og ekkelt, klaustrofobisk, blanding av panikk og irritasjon stormer inni meg. Det finnes ikke nok ord for mine følelser akkurat nå. Jo mer jeg leser og pugger, jo mindre skjønner jeg.

Jeg trenger en klem. :(

Bananer og agurker. Eller...?

2007-05-31T22:29:00.000+02:00

I dag da jeg var på jobb, og satt i kassen, var det en dame som skulle kjøpe noe rart. Jeg har hørt om det, men aldri sett det før, og vet i hvertfall ikke hva det heter. Jeg fikk et lite latterkick; både på grunn av panikk over at jeg ikke ante hva jeg skulle slå det inn som, og på grunn av at gjenstanden så så utrolig latterlig ut. "Seriøst?" tenkte jeg. Det var ikke bare èn av den, det var en hel klase. Jeg slo det inn som bananer, og damen fikk denne svært eksotiske frukten for to kroner. Jeg ringte mamma og sa at hun måtte skynde seg ned og kjøpe den siste av klasene, sånn at jeg kunne få smake.

Senere, da jeg satte på plass frukten fant jeg denne:

Så, hva er det som foregår, er dette en ny bitteliten-trend?

Vi leser til eksamen

2007-05-30T21:08:00.000+02:00

Lengter etter sommer

2007-05-29T22:39:00.000+02:00

Nå er jeg jaggu meg så klar for sommeren at jeg aldri har vært klarere. I det siste har man har begynt å merke at nettene ikke lenger er så mørke, og dagene har blitt varmere. Plenen utenfor er helt gul av herlig løvetann og lilla av de andre blomstene man lager kranser av. Etter skolen småspringer man til butikken og kjøper Royal med mandler. En is på vei hjem fra skolen en varm førsommersdag kan ikke slås av noe.

I dag har jeg hatt eksamensangst. Resultatet er et meget ryddig rom. Akkurat nå sitter jeg bare og prøver å la være å tenke på både matte og fysikk. Da jeg i går byttet ut den deilige store sengen min med to mindre madrasser (i tro om at rommet skulle få en stiligere minimaliststil..... heh) fant jeg noe meget interessant under sengen (hvor det forøvrig tydeligvis ikke var blitt ryddet/støvsuget/vasket på en god stund...). Min gamle Lars Lillo-Stenberg-CD Å var jeg en sangfugl lå der, uten cover. Jeg har lett etter den siden i fjor sommer. Nå når den er kommet til rette igjen er det bare for sommeren å komme, nå er alt klart. Lars synger triste Ingrid Sletten, og jeg bare sitter og dagdrømmer om sommerferie og sommerfester, med grilling på stranden. I år skal jeg spise sommerkoteletter. og drikke sommerøl, eventuelt rødvin. Tennene løper allerede i vann.

Det er jo som sagt eksamenstider, man ser mange stressede mennesker hvor man enn går. Jeg er nok intet unntak. Jeg har riktignok ikke begynt å lese ennå, men like stresset er jeg. Kanskje enda mer. Jeg begynte skoleåret med en fantastisk fin instilling. Det er det mange som kan vitne på. "I år skal jeg være skoleflink pike!" Men disse ordene ble dessverre bare ord, og aldri praksis. Jeg har begynt å innse dette nå. Det er ikke så rent få rapporter og andre innleveringer som aldri ble levert, eller gjort i det hele tatt, så det er noe jeg må ta igjen denne uken, i tillegg til eksamenslesing. Jeg vet at vitnemålet vil gjenspeile min dovenhet, og det er trist. Men siden jeg nå har fått spiriten tilbake, satser jeg på at jeg kommer sterkt tilbake neste år.

Jeg må begynne på fysikkinnlevering nå. Den skulle vært inne fredag, og "det skal vises at du har brukt 30 timer arbeid." Bare stumper igjen av neglene mine, jeg er på gråten, men dette skal gå bra.

Ny mobil med kamera

2007-05-29T21:31:00.000+02:00

Jaja, sånn kan det gå...

Ukjent nummer

2007-05-21T20:46:00.000+02:00

39959214

Dersom noen vet hva dette nummeret betyr, ville jeg blitt svært takknemlig om de kunne sagt ifra...

17. mai er vi så gla i....

2007-05-18T00:44:00.000+02:00

Ingen is, ingen pølser, ingen bunad, ingen korpsmusikk.

17. mai viste seg å skulle være veldig bra, after all. Jeg hadde helt nye uniformsko, og hadde forventet store skader på føttene da dagen var omme, men det har jeg altså ikke fått, første gang noen gang.

Det var altså meningen jeg skulle komme meg til byen med fem-bussen i morges, etter en halv times søvn, for å spille sekkepipe da kanonene ble skutt ut i Bergen, men jeg klarte som sagt å forsove meg.

Jeg var fremdeles en smule påvirket av alkohol da jeg endelig kom meg til byen, med bussen som gikk klokken åtte (etter mye om og men og panikk og kilt og svaiing og hodepine), men kom meg fint på plass, der jeg skulle være, etter å ha måttet spørre to personer hvor Maria-kirken er -fristet til å late som om jeg var turist, siden det er noe alle fra bergen burde vite- fikk meg en kopp kruttsterk kaffe av en svært forståelsesfull person, og følte meg med ett mye bedre. Vi stilte oss på vår plass i toget, vi hadde blitt plassert i rekke nummer fire, slik at vi akkurat måtte stå og vente i skyggen i to timer, fingrene holdt på å falle av.

Etter 17. mai-toget er det ikke mye som huskes. Jeg kom nettopp hjem, klokken er ikke mer enn ett, og jeg er allerede klar for seng. Jeg husker The Dubliner, koselig barmann som jeg har truffet på i fylla før, tre ekle "mannfolk" som glodde hele tiden og blinket med ett øye hver gang jeg var så uheldig å se på dem (ikke med vilje så klart). Noe med spilling av sekkepipe utenfor puben, overtaling av en fyr til å kjøpe en Bergen-Scottish-kilt, kjøring av bil, høring av Runrig og diverse irske folkesangere, motta CDer stappfull av irsk/skotsk musikk, LØPING til bussen, rekking av bussen (så vidt), sovning på bussen, våkning på bussen ca 20 sekunder før mitt busstopp (FLAKS jeg aldri har opplevd før), foreldre som sitter hjemme og drikker Campari, og nuh; rett i seng.

Aye, thaat's been me day, bheuy! Herlig 17. mai.

Ode til 17. mai

2007-05-17T07:47:00.000+02:00

FAEN! SHIT SHIT SHIT! DEN ENE DAGEN MAN IKKE MÅ FORSOVE SEG. Og hva gjør man? Jo, nettopp det.

Jeg sitter her bakfull, fylleangsten har slått inn, og ingenting føles bra.

Så typisk meg å FORSOVE MEG!

Veggis...?

2007-05-13T05:26:00.000+02:00

Jeg sitter pokker meg her og spiser reinsdyrkjøtt. Tre år som veggis, og her sitter jeg altså. FRÅTSER dødt reinsdyr.

Liten ting..

2007-04-29T17:55:00.000+02:00

Step 1: Put your MP3 player on random.
Step 2: Post the first lines of the first 25 songs that play, no matter how embarrassing the song.
Step 3: Post and let everyone you know guess what song and artist the lines come from.
Step 4: Strike out the songs when someone guesses correctly.
Step 5: NO CHEATING.

1: I hurt myself today, to see if I still feel
2: We're like two fingers, on the same hand
3: In the distance day was dawning, comes to me the early morning
4: My baby's got a heart of stone, can't you people just leave her alone
5: I really love you baby, I love what you've got. Let's get together, we can Get hot
6: Chaneil an t-adhar os cionn Lunnainn a nochd soileir no dorch.
7: I've been a wild rover for many a year
8: You remind me of the baby
What baby? the baby with the power
What power? power of voodoo
Who do? you do
Do what? remind me of the baby
9: By yon bonnie banks and by yon bonnie braes
10: Face down in the gutter, won't admit defeat, though his clothes are soiled and black
11: There is a house in New Orleans, they call the..........
12: There's a lady who's sure all that glitters is gold
13: I've just come back from the Isle of Skye, Im no very big and I'm awful shy
14: I wake up every day to see her back again Screaming my name through the astral plane
15: Evig minnes vi de tapre som levde under vår hordes hammer
Evig er krigen mot de av lyset, til de møter dødens ansikt, dødens kulde
Vinder av kulde skal komme, for å fryse kristenmanns blod
16: Moving forward using all my breath, making love to you was never second best
17: Oh girl we are the same, We are young and lost and so afraid
18: Since I find out that all of this, Is nothing more than emptiness, Filled with impermanence
19: Words are flying out like endless rain into a paper cup. They slither while they pass
20: High on Diesel and gasoline, psycho for drum machine
21: -----Working out in the weight room
You're trying to make it pay
22: Please could you stay awhile to share my grief
For its such a lovely day
23: I wanna be a fucking prize winning drag queen
With the platform boots and the tombstone looks
24: Tale as old as time
True as it can be
25: Det var en gang en sommer, i nittehundreognittitre

Rydding av svinestien: Del II

2007-04-03T03:33:00.000+02:00

Å bli kvitt uønskede bøker:

Utstyr:

Uønsket bok
Lighter, eventuelt fyrstikker
Ildsted
Skadefro humør

Fremgangsmåte:

1. Riv og slit og krøll sidene litt, slik at det boken lettere tar fyr/brenner fortere.

2. Det skal nå være relativt enkelt å sette fyr på boken med lighteren/fyrstikkene.

3. For å unngå uønskede branner legges boken i et ildsted.

4. Pass alltid på ilden; den skal ikke, under noen omstendigheter slukkes før oppdraget er utført.

5. Nå er det bare å nyte synet. Godt jobbet!

Rydding av Grisebingen: Del I

2007-04-01T20:39:00.000+02:00

Ryddemusikk: The Cranberries
Humør: Lat/Oppgittt/Godtesyk

Så langt inneholder støvsugeren:

Utrolig store hybelkaniner fra bak døren
Bilde av Elisabeth (SORRY! Må få nytt, det sitter fast i selve slangen..)
Vann
Levende insekt(er?)
Døde insekter
Plantejord
Klokkebatteri
Vanlig AA-batteri
Minst fem kroner i enkroninger
Diamantøredobb
Tre bussbilletter
Bit fra CD-cover
Sokk (-fra under stol. Fikk meg til å skvette skikkelig.)

The sweet taste of revenge

2007-03-31T01:39:00.000+02:00

NB! Denne posten ble lang.

Jeg er i grunnen en veldig tolerant person. Jeg kan finne meg i mye som ikke er riktig (dette er nok egentlig en ganske dårlig egenskap, jeg er ikke alltid flink nok til å si ifra hvis det er noe jeg ikke liker). Men i dag opplevde jeg noe som MÅ reageres på, jeg er så iltrende førrbannja!

Jeg vet ikke om det er mange av dere som har opplevd å bli mobbet. Det har jeg, jeg fikk føle på kroppen i tre år hvordan det var å bli mislikt av alle i min klasse, og parallellklassen i tillegg. Dette er noe av det absolutt vondeste en person kan oppleve under barndommen, og er noe jeg ikke unner noen. En mobber er en helt utilgivelig person, det er en person som eier verken empati eller sympati. De gjør alt for å trykke ned andre, og få den til å føle seg forferdelig og mindre verdt. Men alt dette vet dere, det er ikke det jeg skal skrive om.

Det verste jeg har opplevd var faktisk ikke å bli mobbet selv, men faktisk det å oppleve at lillesøsteren min blir det. Det har kommet frem i det siste at hun faktisk ikke har det så bra på skolen. Hun er et prakteksempel på et såkalt ”englebarn”. Hun får best resultat i klassen på prøver, fordi hun sitter en uke i forveien og leser nervøs til prøver. Hun får skryt av læreren, hun er den eneste jenten som ikke elsker konflikter. Alle andre foreldre simpelthen elsker henne, og er dødssjalu på mamma fordi de ikke skjønner hvordan der er mulig å få en slik perfekt datter. Hun er snill mot alle. Er aldri på lag med/mot noen når jentene krangler på skolen, og er generelt sett en ekstremt høflig person, som ikke krever noe oppmerksomhet i det hele tatt. Hun er også den eneste jenten i klassen med kjæreste, den SØTESTE gutten i klassen, og de har vært sammen i to og et halvt år nå, og er kjempeforelsket, men tør ikke snakke sammen…

Alt dette har selvsagt resten av jentene i klassen hennes fått med seg, og er sjalu som små jentunger som står i et godteributikkvindu og som ikke har råd til annet enn å kikke på alle de andre som er inne og kjøper godteri. Altså, veldig sjalu.

Det blir sagt at hennes klasse, 7. klasse, er den verste klassen som har gått på denne skolen noen gang. Og det sier noe, for jeg gikk på samme skole. Og klassen min var i hvert fall IKKE klok i hodene. Flertallet gikk til psykolog, måtte tvangsinnlegges på grunn av adferdsproblemer, og hadde store problemer hjemme og måtte få frustrasjonen sin ut på skolen. Da gikk det som oftest ut over Elisabeth IC (som gikk i parallellklassen) og meg, jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg rett og slett gikk hjem i løpet av skoledagen de tre årene jeg gikk der. Det var hardcore mobbing. Og nå er det tydeligvis svært sannsynlig at det er akkurat slik søsteren min opplever skolen også.

Så da jeg for liten stud siden fikk vite at hun var kommet gråtende hjem fordi hun hadde vært en av de to med full score på matteprøven, og deretter fått vite at ”alle klærne du har er så stygge, få deg noen skikkelige klær, hvor kjøper du klærne dine?!?! Du er så stygg, napp øyenbrynene dine!”
Nå er det ingen andre jenter på 13 år som kler seg bedre enn søsteren min. Hun legger frem klærne sine kvelden i forveien, og er hundre prosent sikker på at de matcher sammen og ser fine ut før hun går ut med dem. Hun er så utrolig stilig, og kan få alt til å se bra ut. Grunnen til at disse klærne er såkalt ”stygge” er nok fordi det ikke bare er merkeklær (men mesteparten er egentlig det), slik som alle klærne til de andre jentene.

Mobbingen nådde nye høyder i dag, og det var derfor jeg følte at denne posten måtte skrives. Jeg holder på å sprekke av sinne. Ingen, og jeg gjentar INGEN, skal få lov til å behandle min familie dårlig.

Som jeg skrev i forrige post står maskinen min ved soveromsvinduet mitt (ja, for jeg har stasjonær PC). En av de verste jentene i søsteren min sin klasse bor rett borti veien, og jeg kan se deler av huset herfra, gjemt bak hekker, busker og trær. Jeg skrev også i går at en av yndligsaktivitetene mine er å sitte og se ut vinduet. Det gjorde jeg tilfeldigvis i dag. Så løper det tre berter ned oppkjørselen til denne jenten (1). Korte skjørt og arm- og stroppløse topper. Danser og hyler og skriker gjør de, når den ene går hjem og de to andre blir stående midt i veien. Jeg står ikke og glor. Jeg kikker ut av vinduet av og til, og roper til mamma at hun må sjekke ut vinduet, ”se hvem som står der, lizzm”. Det er så utrolig tydelig å se at de vet at de bli oppservert. De snur seg til tider og stirrer rett opp. De kommer nærmere huset og prøver å se inn (her må jeg bare gjemme meg, vil ikke at de skal se meg), og deretter danser, ler og bråker de ENDA høyer, for å DEMONSTRERE hvor morsomt de har det uten søsteren min, ikke sant. Hun har imidlertid ikke fått med seg at mamsen og jeg vet hva de holder på med. De stikker inn da, og jeg tror det hele er over.

Telefonen ringer og søsteren min tar den:
Jente 1: ”Slutt å GLO på oss.”
**Klikk**

De begynner med telefonterror (-Flashback til gamle dager-). Det her er faen meg provoserende. Jeg tar utfordringen på strak arm. Som jeg tenkte: de kommer rett ut igjen og danser og fjaser. Jeg stiller meg ut på verandaen, som er rett utenfor vinduet mitt, med hånden plassert på hoften. Jeg STIRRER olmt på dem. Hvis det er oppmerksomhet de vil ha, så er det faen meg det de skal få! Begge disse jentene prøver som oftest å nærmest bli bestevenner med meg. Etter to-tre minutter da jeg bare har stått og stirret, faller blikkene deres og de gjemmer seg litt. Jeg går inn og henter kikkerten, og står og TYDELIG viser at det er dem jeg ser på gjennom den. Jeg ser noen røde tryner som dukker bak en busk osv, til slutt løper de inn, og jeg antar de skal fortelle en voksen. Så jeg setter meg på en stol, med stort pelsteppe rundt meg, og et Larsons Gale Verden-blad, og setter meg til å lese. Ingen kan nekte meg å sitte på verandaen og lese på en fin dag. Nå, de stakk, og kom aldri tilbake. Jeg satt ute ca en halvtime før det ble for kaldt og jeg måtte inn. Men jeg følte jeg hadde vunnet.

Jeg skulle se Først og Sist i dag, mange interessante personer som skulle komme, bl.a. Leonard Cohen (fan her). Jeg presterte å sovne RETT før han skulle inn på scenen.
Trynet som møtte meg i drømmeland var denne jente (1).

Jeg drømte at vi bodde i samme hus. Det var veldig høyt, og søsteren min, kameraten min som kommer på besøk fra Skottland på mandag og jeg bodde i nederste etasjen, mens jenten, en lillebror (som i virkeligheten ikke eksisterer) og barnepiken deres bodde i øverste. Det var mørkt i gangene. Jeg visste at søsteren min hadde glemt noen leksebøker der oppe, og jeg så det som en flott mulighet til å gå på besøk med en grunn. Da jeg kom meg opp dit, med de to andre rett bak meg, tok jeg klærne til denne jenten (som lå ved døren på gulvet) og spyttet og rev og slet i dem rett foran nesen på henne, og kastet dem ned på gulvet til første etasje som var så langt ned at det ikke var mulig å se hvor gulvet var. Deretter stormet vi ned, og de tre i toppetasjen kom etter. Da jeg hadde kommet meg inn i vår leilighet prøvde de å åpne døren (som var blitt til dørene man må åpne på butikken for å få melk og slikt (jobben på Prix som gjør dette med hodet mitt)), og jeg måtte holde den igjen. Jeg fikk ropt og skreket alt jeg ville si, og de forsvant. Jeg våknet med en merkelig blandet følelse av tilfredsstillhet og sinne.

Uansett… Dette måtte ned på papir før jeg eventuelt hadde funnet på å gå bort dit nå i disse nattestimer, og klatre inn soveromsvinduet hennes og… Gudene vet hva jeg ville gjort.

Personlighetsforstyrrelser?

2007-03-29T23:23:00.000+02:00

Soundtrack: Runrig - The Wall of China

Jeg fikk nylig spørsmålet "Skifter du personlighet om natten du, eller?!"

Dette var en reaksjon jeg fikk fra Elisabeth da jeg for noen dager siden kom med kunngjøringen; "Jeg satt oppe til halv fire i natt og laget profil på en Au Pairside, og jeg har tenkt å dra til Belgia i to måneder i sommer."

Jeg er ikke helt sikker på hva Elisabeth egentlig mente.

Jeg finner de stille ensomme nattestider helt nødvendig for at jeg skal få samlet tankene, gjort de små tingene som gjør meg glad, og som jeg ikke får tid til på dagstid, når livet er hardt, hektisk og nådeløst. Går man tilbake og ser på når bloggpostene mine ble postet
ser man at det ofte har vært i de sene kveldstimer,
kanskje til og med de særdeles tidlige morgentimer.

Min absolutte yndlingsaktivitet når nattesfreden og -roen har senket seg her i huset, er å sette på fin flytende musikk, som kan roe meg ned etter en stressende dag, som jeg kan synge med på, i full viten om at ingen kan høre meg. Jeg tar på meg lette klær, har gjerne tullet meg inn i et teppe eller dynen, og setter meg foran datamaskinen. Nå er det ikke MSN som gjelder. Ingen stressende blåblinkende ruter på bunnen av skjermen. Datamaskinen står ved siden av soveromsvinduet, og jeg har utsikt rett opp til månen. På veldig fine kvelder, som i kveld, kan jeg bli sittende lenge, bare å se på stjernene, trærne, de dunkle lysene i naboenes vinduer, og se på de få bilene som kjører på veien nede ved Rema 1000.

Jeg tenker de tanker jeg har hatt lyst til å tenke hele dagen, jeg tenker på alle de spørsmålene jeg ikke kan svare på, hva jeg vil gjøre med livet, og de andre litt mindre tingene
som kan ha samlet seg bakerst i et hjørne i hodet mitt.

Det er som oftest på denne tiden av døgnet jeg føler for å øve på instrumentene mine (selv om sekkepipen nok kanskje ikke egner seg særlig bra til det). Jeg føler at den kreative Marie titter frem om natten. Jeg kan finne på å tegne, skrive ned små ting som ikke egner seg til noe som helst, lese korte avsnitt i bøker jeg ennå ikke har fått lest, eller i bøker som allerede har blitt lest hundre ganger. Om natten liker jeg også å rydde. Det foregår i sakte tempo, mens jeg forundret mimrer med nesten glemte ting jeg tilfeldigvis finner på de merkeligste steder. Og jeg våkner stadig vekk, like forbauset om morgenen, fordi rommet mitt, som var så uforskammet rotete kvelden før,
plutselig ser ut som om det er tatt ut fra en side i en interiørkatalog.

[Her fikk jeg plutselig dè ja vu!]

Om dagen kan jeg nok ofte fremstå som en litt stresset, distrè person, som ikke har har helt styring på tingene. Ja, jeg kan nok med sikkerhet svare på
spørsmålet ditt med dette svaret, Elisabeth:

Jeg kan bekrefte at, ja, jeg gjør i grunnen det. Skifter personlighet om natten.
Eller kanskje heller; blir mer lik meg selv.

Oppdateringer i design

2007-03-28T01:05:00.000+02:00

Som du ser har jeg oppdatert bloggdesignet litt, noe som betyr at siden hele dagen gikk med på det blir det ingen lang post i kveld, men i morgen, ja, i morgen, har jeg mye å skrive om.

Yoga for trøtte hoder

2007-03-23T00:06:00.000+01:00

Så langt i dag:

"Oppbevares tørt og kjølig" => "Oppbevares tørt og kjedelig"

"I'm going to be the best you ever read" => "I'm going to be the best you ever had"

"Tap av kort skal umiddelbart meldes telefonisk til Selskapet" => "Tap av kort skal umiddelbart meldes telefonkiosk til Selskapet"

Ja, jeg er svært trøtt og sliten i dag. Hodet mitt har tullet og stokket om bokstaver i hele dag, og da jeg måtte lese Hedvigs replikker fra Vildanden høyt på skolen i dag gikk det ikke bedre. Har hatt litt søvnproblemer i det siste, og jeg tror ikke det skyldes at jeg har en datamaskin på rommet, som sluker meg inn i sin store verden med uutforskede sider og mennesker, og Bebo og Facebook og Blink og Blogger og bilder og artikler og som gjør at jeg ikke kan fokusere på annet enn den lysende skjermen, og som gjør at jeg ikke legger merke til noe av det som skjer rundt meg og som gjør at tiden virker som om den står stille, og... og... ja. Nei, jeg tviler på at det er derfor.
Og dessuten kan konsentrasjonsproblemene kanskje også skyldes at det nå er yrende vår
(som Elisabeth skriver så fint om i dag), og alt det fører med seg. Hun nevner kjærlighet.
Jeg må si jeg også har merket det.
Ikke bare på andre (som f.eks. det SKJØØNNESTE nye paret J og A-K),
men også på meg selv. Bare i dag har jeg tatt meg selv i å drømme om to lærere, mange medelever, arbeidskamerater og kanskje et par kunder eller tre. Ja, det var jo så deilig vær i dag,
jeg hadde nesten helt glemt hvordan det var å føle seg fri og frank,
som man ofte gjør om våren, og jeg fikk beholde følelsen i i hvertfall fire-fem minutter fra den tiden
det tok å halvløpe fra det mørke favntaket av rommet mitt
til det andre mørke favntaket av Prixen.
Jobbe skulle jeg, til det ble mørkt ute. En smule deprimerende.
(At jeg gikk glipp av det fine været altså, ikke at jeg skulle jobbe. Jeg elsker jobben!)
Bare det blir slikt vær i morgen også, da er det freeedag,
og ingenting er bedre enn en fredag klokken ti over halv tre,
da vi får slippe ut fra det klamme varme klasserommet fem minutter før det ringer ut,
fordi ikke læreren gidder mer.
Åh, som jeg håper det er fint vær. Hvis det er det, så lover jeg at jeg skal ta Tassen på tur i "parken" utenfor skolen.

Jeg opplevde noe merkelig i dag. Det er visst ikke bare faren til Elisabeth som har begynt med yoga. Jeg også!
Jeg fant DVDen som ble kjøpt på salg av en optimistisk mamma for 50kr for noen måneder siden, den heter Yoga for Dummies.
Og jeg utførte hele prgrammet. Hele programmet.
Det VAR så deilig, og jeg har vært obs på pustingen min resten av dagen.
Nei dere, er det noe jeg synes vi alle skulle gjort mer, så må det være yoga.

Jeg begynner å få spiriten tilbake etter det lille fallet jeg hadde for en uke siden, og Elisabeth og jeg drar til byen på lørdag for å flørte. Jeg er svært positiv til min nye singel-status. Så skal vi hjem, med vin og ost (igjen). Så skal jeg overnatte. Pysjamasparty, jeg kan ikke huske sist jeg gjorde noe sånt en gang! Dette gleder jeg meg til, veldig mye.
Fremtiden ser lys ut.

Mens mascaraen renner

2007-03-16T16:46:00.000+01:00

Jeg har kjærlighetssorg, og klarer ikke å skrive mer for øyeblikket.

Fy F***

2007-03-15T21:00:00.000+01:00

Ja, vi holder på med prosjektarbeid i samfunnslære, jeg tenkte jeg skulle skrive om feminisme (så klart!), så jeg søkte på SCUM (Society for Cutting Up Men), som er en kjent organisasjon for ja... mannehatere. Så kom jeg over denne siden, og etter å ha lest igjennom litt av greiene der, må jeg bare forlate maskinen og fortsette en annen gang, for jeg ble virkelig dårlig nå. Uh..

Eller du kan høre på sangen "Save The Planet. Kill Yourself" funnet på samme nettsted.

Sykt.

Boy George og Prix

2007-03-15T00:16:00.000+01:00

Jeg kan ikke tro det er ti dager siden jeg sist skrev. Gjett om det har vært travelt. Jeg har som sagt fått meg jobb på Prixen, bare tenkte å nevne at det går kjempebra, og at jeg er... ehm.. den fødte kassadame. Jeg ruler.

Nå sitter jeg her og utsetter lesingen til en norskprøve jeg har i morgen, litt om romantikken, mest om Wergeland og Welhaven. Jeg liker egentlig best Welhaven og Camilla Collett. "Lykke til med prøven i morgen, Marie!"

Jeg har oppdaget noe som er litt morsomt. Jeg har fått sansen for Boy George og Culture Club.

"Watch out here I come *dunk dunk dunk dunk*"

PS:

2007-03-05T19:11:00.000+01:00

Jeg har fått meg jobb

Interne spøker og kinamat - En hyllest til He

2007-03-05T17:24:00.000+01:00

En av de menneskene som alltid har stått meg nærmest er kusinen min He.
Vi har hatt verdens beste vennskap siden tidenes morgen, og det er så mye vi har opplevd sammen som jeg skulle ønske kunne gjenoppleves igjen og igjen. Denne posten er i grunn en erklæring om hvor mye jeg setter pris på He, og i grunnen alle de andre vennene mine.

Vi har oppdaget musikk sammen, dratt på konserter, blitt forelsket (i gutter som kanskje ikke alltid har vært så supre som vi først trodde), dratt på ferier, vært oppe hele natten, sladret, vært ekstremt provosert, og ledd sammen. Er det noe vi er flink på, så er det interne spøker. Det er ikke mange som alltid skjønner hva jeg snakker om, eller hva jeg ler av, men med He ved min side, vet jeg at jeg aldri ler alene. Er det noen i hele verden som har ledd så mye på Jan Eggums bekostning? Ikke mange forstår hva som menes med ”Slåre” (og ”Slåres hjørne”), ”Kelemele”, ”Copyen”, ”Avisings”, ”Igor og Gregor”, ”Marilyn Manson 2”, ”Stoffy 2”, ”Kvisetrynet” ”vi er gutta som har opplevd alt” eller ”Iskremmannen”. Og hvis du spør oss hva det betyr vil vi garantert få det vanskelig med å forklare det. Men vi vet det, og det gjør at jeg føler en helt spesiell connection.

Jo da, en hel del pinlige episoder har vi også måttet gå igjennom. Mange av dem for pinlige til å nevnes her, mens andre igjen blir for interne. (”POENGET MITT VAR…!!!” * rekker etter dørhåndtaket * kommer jeg aldri til å klare å glemme) Vi var i Skottland og så ”Iskremmannen” på lang avstand og skrek ut ”BLONDE DREADS?! ÆSJ!” og trodde at ingen kunne skjønne hva vi sa, til vi innså at disse ordene var engelskimporterte ord, og hele den botaniske hagen sannsynligvis forstod nøyaktig hva det var vi ville fram til. (Det skulle for øvrig vise seg at ”Iskremmannen” var en av de mer vellykkede skapningene Gud har skapt, vi var lenge svært begeistret for denne litt eldre karen som skulle selge oss is, men som ikke hadde flere igjen av NOEN av de isene vi ville ha.) Eller som den gangen i Bergen, den gangen vi ikke snakker om, da vi gikk inn på kinarestauranten, satte oss, fikk meny, men innså at vi ikke hadde penger og gikk ut igjen, slik at vi nå aldri kan gå tilbake til vårt faste spisested.

Det har vært mang en søvnløs natt da vi har sittet og snakket om løst og fast (mest løst, men litt fast også), da spesielt små og store frustrasjoner, som har gjort oss så opprømt at når vi først får sove, sover vi ut i de laaange kveldstimer av ren utmattelse. Når vi igjen våkner er det fast rutine; ut på kjøkkenet og hente slårekannen og to slåreglass, vi tar en eggings (skålings) og spiser vassen chips og tonnevis med sjokolade fra to kvelder før, før vi setter på Detroit Rock City-DVD, for hva –syttifjerde gang?

Det var nemlig denne filmen som fikk oss begge til å høre på KISS for første gang, og selvsagt ble vi verdens største KISSfans ganske så kjapt. Mange syntes det var sært for en 11- og en 13-åring å være så til de grader opptatt av et band som vi var, og fra KISS førte det til andre rockeband, og musikk ble et svært viktig moment i hverdagen, og vi snakket ikke om annet, fordi det ikke fantes andre å snakke med om den kanskje litt spesielle smaken vi hadde for å være så unge som da.

Nei, er det en person jeg setter pris på her i verden må det være He. Hun får meg til å tisse i buksene av latter. Kjempe glad i deg vennen.

"Du oppdaterer jo en gang i halvåret, du!"

2007-03-04T23:31:00.000+01:00

På tide med en oppdatering da, kanskje.

I kveld er slutten på det gode liv. Livet da man kunne sitte oppe til klokken syv om morgenen, og sove til tre med (i hvert fall en smule) god samvittighet. Vinterferien er over. Pokker også, jeg som nettopp hadde bestemt meg for at denne ferien skulle jeg faktisk gjøre noe med, nyte og gjøre nytte av. Så var den bare slutt, liksom.

Jaja, litt jobbsøking og en tur med danskebåten fikk jeg jo gjort. Og det var gøy det! Danskebåten altså. Jobbsøking er bare pinlig, det har jeg aldri likt.

De siste dagene etter at jeg kom hjem etter turen til Danmark er bare en stor krusidull i hodet mitt. Lapskaus de Lux, jeg har mistet alt som heter tidssans. Jeg synes for så vidt ikke egentlig at det er så rart. Vi sov store deler av dagene vi var på båten, og gjorde typiske Harryfolk-på-danskebåten-ting om kvelden/natten. Altså; møter man en haug med mannfolk som jobber for Statoil og som ikke engang legger skjul på sine ekstreme (høyrevridde) politiske meninger kan man ikke hjelpe for at tiden flyr og man blir sittende og prate… ”politikk” med de fleste av dem til klokken syv om morgenen, en time før man skal være på land med ferdigpakkede kofferter i hånden (noe som skulle vise seg å være et skikkelig stressmoment, da jeg og min kjære romkamerat på båten hadde klart å tømme innholdet i bagene våre ut på gulvet, i senger, på badet (til og med i dusjen) og i alle andre kriker og kroker, og alt måtte finnes og sorteres på minimalt med tid). Jeg gikk i hvert fall rett og la meg da jeg kom hjem, og ble liggende resten av dagen.

Ikke er det mye igjen av TaxFree-varene heller. Overraskende? Kanskje ikke.
Tobleronen ligger her ved siden av meg og gliser opp mot meg og sier ”spis meg, SPIS MEG!”, og det er en kjent sak at jeg ikke klarer å holde meg.

Nei, dagene har gått så altfor fort. Skal det virkelig gå enda fortere når jeg blir voksen? Det er jo ekstremt skummelt å tenke på i grunn. Har man ikke tid til å sette pris på dagene og livet og de små gledene nå når man er 18 år, hva i huleste skal man få tid til senere da?

Nå har jeg skiftet sengetøy og pakket skolesekken og er (nåja, ikke egentlig) klar til å stå opp om noen få timer og traske nedover skoleveien i kulden, sette meg ved pulten og duppe litt av mens lærerens monotone stemme (les: L.-T. L.s stemme) fyller øregangene med kunnskap jeg så visst burde kunne, men som aldri klarte å komme seg inn i det ene senteret i hjernen som lagret nettopp denne kunnskapen, fordi jeg er for lat til å følge med. Jeg tror noe må gjøres med min innstilling til skole og læring.

Uansett, nå skal jeg legge meg.
God natt og sov godt mine kjære søte venner.
I morgen er en ny dag, med nye muligheter, og den venter på å bli utnyttet.

PS: Jeg har fått tilbake min naturlige hårfarge, første gang siden jeg var 11.

Bilde fra båten, tatt av Elisabeth Ice Cream

Kjære Norman MacCaig

2007-02-20T01:50:00.000+01:00

Norman MacCaig er etter min mening en av verdens beste diktere. Enten man liker dikt eller ikke; man bare MÅ elske Norman MacCaig. Check him out!

Frogs

Frogs sit more solid
than anything sits. In mid-leap they are
parachutists falling
in a free fall. They die on roads
with arms across their chests and
heads high.

I love frogs that sit
like Buddha, that fall without
parachutes, that die
like Italian tenors.

Above all, I love them because,
pursued in water, they never
panic so much that they fail
to make stylish triangles
with their ballet dancer's
legs.

"People haven't got the interest in long long works these days. A lack of interest which I share."

(Norman MacCaig)

En konsertarrangørs frustrasjoner

2007-02-04T15:21:00.000+01:00

Etter måneder med organisering; ringing, reising, løping og bæring, ble den store konserten endelig holdt. I dag kan jeg tenke tilbake på det som noe som en gang var, og som aldri mer skal bli. Det finnes ikke grenser for hvor mye stress og bekymringer, for ikke å snakke om høye telefonregninger det har vært den siste tiden.

I hele går gikk jeg rundt med knuter i magen, kvalm som bare det, konstant hodepine og tårer i øynene og følte meg bare helt nedpå.

Jeg skal innrømme at jeg har fått avsmaken på punk- og rockeband, musikken kan være så bra den bare vil, men kjenner man typen bak musikken finnes de ikke kule i det hele tatt. Makan til attitude og lite takknemmelighet blant noen av dem skal man lete lenge etter. Men selvsagt; de med den beste musikken var også de snilleste, de som ikke drakk seg dritings på øl og whisky på et rusfritt ungdomsarrangement og som kjørte hjem selv. Til dem er jeg svært takknemlig og er kjempeglad for at de ville stille opp.

Som sagt, i løpet av de siste månedene har det vært mye som har måttet bli gjort, å arrangere en konsert er I HVERT FALL ikke så lettvindt som man tror det er, og mye har måttet vike; skole/lekser og andre fritidsaktiviteter. Jeg har vært på randen av å bryte ut i tårer, eller bare gå berserk og skrike høyt ut at nå gidder jeg ikke mer!!! når som helst.

Derfor skal jeg ikke si at jeg synes det var greit at ingen, jeg gjentar; INGEN av mine venner kom til konserten, verken for å høre på musikken og se hva jeg hadde fått til etter så mye arbeid, eller for å støtte meg, gi meg en klem da kvelden var på sitt verste for meg. Jeg synes å huske at de fleste hadde lovet, både for noen måneder siden og bare for noen dager siden at de skulle komme, men det var altså ikke en eneste en som dukket opp. Fikk meldingen ”Føler at jeg svikter deg” dagen før. Så merkelig, det følte jeg også! Kanskje fordi det også var tilfellet? Har ikke følt meg så alene i hele mitt liv, hele hvelden, og som da bandene begynte å mase etter taxi inn til Bergen og jeg ikke ante hvordan jeg skulle betale for det, eller da bussjåføren var drittforbanna på meg fordi bussen skulle kjøre klokken fire, men da klokken var halv fem stod vi fremdeles på busstasjonen og ventet på to artister som hadde fått beskjed av en annen at de skulle være der kvart over fire (som om det ga noen mening), og ”noen” hadde ødelagt et bord som Os SU må betale for.

Jeg vet at UANSETT hva NOEN av vennene mine hadde gjort, hadde jeg sluppet alt i mine hender, avlyst alle andre avtaler og kommet og støttet dem. Men det er, som sagt, sikkert bare meg.

Gårsdagen var i grunn en åpenbaring for meg, med tanke på hvilke venner jeg virkelig kan stole på, og hvem jeg kanskje ikke burde se på som så nære venner som jeg trodde de var. Jeg kom fram til at kanskje jeg skulle begynne å prøve å få flere venner, så nå har jeg avtale med to kjekkaser i et band om å møte dem på Hulen neste fredag, så får vi se hva som skjer derfra.

Til slutt vil jeg takke alle bandene som spilte:

Orbo (Som var FANTASTISK, wow)

Thelma

Seidal

50 Shots

Hindenbürg

Runaway Puppets

Og mine medarrangører:

Tale

Benjamin

Thomas

Jammen... Jammen jeg skulle jo bare høre på musikk!

2007-01-11T12:11:00.000+01:00

Da jeg for èn gangs skyld skummet igjennom "The Terms of use" da jeg lastet ned iTunes ble jeg med ett skrekkslagen, og en smule lattermild da jeg ble møtt med denne beskjeden:

PROGRAMVAREN ER IKKE BEREGNET TIL BRUK I KJERNEKRAFTVERK, FLYNAVIGERING, LUFTFARTSKOMMUNIKASJONSSYSTEMER, LUFTFARTSTRAFIKKSTYRINGSSYSTEMER, LIVSVIKTIG MEDISINSK UTSTYR, ELLER ANNEN BRUK HVOR FEIL I APPLE-PROGRAMVAREN KAN FØRE TIL DØD, SKADE PÅ PERSON, ALVORLIGE FYSISKE SKADER ELLER MILJØØDELEGGELSER.

Er dette virkelig mulig..?

Drømmerier

2007-01-10T00:20:00.000+01:00

Har du noen gang sett en kjekkere mann enn denne mannen her?

Jeg mener..
han er riktignok litt eldre enn gjennomsnittsdrømmemannen,

men ærlig talt, i hans tilfelle spiller det ingen rolle.

Jeg har i mange år vært fan av CSI, da spesielt CSI:Miami.
Jeg har alltid satt av tirsdagskveldene til to episoder CSI på TVNorge.
Første episoden er CSI:Miami klokken 21.35,
og andre er CSI (Las Vegas) klokken 22.50.
I løpet av de to og en halv timene dette varer,
er det allmenn kjent (i hvertfall i dette huset)
at man skal holde seg borte fra fjernsynskontrollen,
TVen og kanskje aller best,
bare holde seg borte fra stuen generelt hele dene kvelden,
da jeg skal ha full kontroll, ikke skal noen si så mye som et pip,
slik at jeg kan sitte og virkelig nyte
de få timene jeg har med Horatio i uken.

Det er bare måten han står på og går på,
og alltid tar ting knusende med ro.

Det er jammen ikke mange som kler mørke solbriller
(sånn egentlig, selv om mange gjerne tror at de gjør det).
Men, min kjære Horatio kler det så godt,
at jeg selv har gått til anskaffelse av kullsorte solbriller.
Til ære for han.
Han har alltid lure svar på lager,
og er bare snill, god og rettferdig, tvers igjennom.
Sukk…
Hadde bare alle mannfolk vært som han,
ville verden vært et fantastisk sted.

Noen ord bare dukker opp i annenhver setning, lissom!

2007-01-08T23:28:00.000+01:00

Liksomliksomliksomliksomliksomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lissomlissomlissomlissomlissomlissomlissomlissom
lizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzm
lizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzm
lizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzmlizzm

............

Sånn. Da håper vi at jeg har brukt opp alle lizzm'ene jeg eventuelt hadde kommet til å bruke i fremtiden.

.............

Jeg er inspirert.

På'an igjen

2007-01-07T21:38:00.000+01:00

Edit: Hvorfor i huleste gjemmer skriften seg bak sidene, hvorfor blir linjene for lange!?!?
Beklager, men nå ser hele teksten ut som et dikt. Får bare være. (#@¤%+#§%!!!!!)

Oioioi. Det er jammen en stund siden sist jeg blogget! For dette beklager jeg.
Det er tusenvis av grunner til at jeg ikke har blogget,
som jeg er sikker på at du skjønner.
Dette innlegget blir et kort et, det er sent, og skolen begynner tidlig i morgen.
Hmph.
Desember var en herlig måned. Mammas lommebok tømmes;
kalender med små gaver hver dag,
og alt stresset med julegaver som må kjøpes,
kort som må skrives, og alt dette må sendes.
Er alltid så treig med sånne ting jeg,
så de fleste fikk ikke gavene sine før midt i romjulen,
men bedre sent enn aldri, sier nå jeg.

Det var en svært hyggelig nyttårsaften, med kjære og gode venner,
raketter, champagne, musikk, brisne folk,
synging og dansing. Ah, fine folk, vennene mine!

Et knippe bilder fra nyttårsfeiringen
(litt rotete med noen store og noen små, men jeg orker ikke bry meg med det i kveld.).

Skolen har altså begynt for fullt igjen,
rett på lekser, innleveringer og prøver,
og også de andre aktivitetene utenom skolen har startet opp,
og man har ikke lenger tid til å ligge på sofaen og sløve og se på filmer
og spise masse mat bestående av mettet fett med god samvittighet.
Nå må man skaffe seg årskort på treningssenteret eller på Osbadet
(blir nok det siste på meg).
Jeg kjenner at jeg er i forfall, både fysisk og psykisk.
Men; januar er starten på et nytt år, nye muligheter,
blanke ark og januarsalg. ^^

Lover i hvertfall at jeg skal bli mer aktiv med bloggingen igjen!

Offisielt "a piper"

2006-11-23T16:37:00.000+01:00

Da var det gjort, jeg har fått sekkepipe. Nå er det bare kilten som mangler.
Jeg fikk sekkepipen i kveld, og klarer ikke å få en eneste lyd ut av den. Har spilt chanteren i over et år, så jeg trodde jeg var klar for det, men jeg antar at det er som de sier; øving gjør mester.
Jeg gleder meg utrolig mye til å kunne spille den ordentlig, tenkte jeg kunne spille alle julesangene på avslutningen på skolen, hadde vært digg det, vel?

Jeg synes synd på familien. Virkelig. Men det er nå sånn det må være, nekter de å la meg bli boende i Skottland, får de innfinne seg med at jeg tar Skottland med hjem.
Og det kan man igrunnen trygt si at jeg har...
Det første vi måtte spise da jeg kom hjem var haggis og clapshot. Skottlands nasjonalrett, de fleste har nok hørt om det. Jeg har gått med de skotskrutede buksene mine mer enn jeg pleide, hører konstant på sekkepipe musikk, har bilder av pipere på veggene, og, som sagt, begynt i sekkepipeband og gått til anskaffelse av ekte sekkepipe.

Folk innser ikke hvor vanskelig det er, og hvilken kunst det er å kunne spille pipene. Hører jeg på ordentlig utført sekkepipemusikk får jeg frysninger, gåsehud over hele kroppen,
og jeg får en helt vill følelse inni meg av både glede og lengsel. Joda, høres klisjè ut, men det er sant...

Skotter. Man får et inntrykk av et folk som er ekstremt stolt av landet sitt, språket, historien og kulturen, men ikke på en negativ måte.
Jeg synes det er så utrolig inspirerende, spesielt og flott.
I skottland er det slik at det er helt naturlig for ungdammer å gå på bygdedans,
og kunne alle dansene og folkemusikken, uten at det blir harry for det.
Det er helt vanlig det, at unge og gamle drar på slike arrangement sammen.
Grunnen til at kilten og sekkepipen er så viktig for dem i dag, tror jeg er fordi de ble forbudt å kle seg i, og bruke ting som var spesielt skotske da kongen i England regjerte og bestemte over dem, tror det må ha vært på 1600-tallet eller noe. Alt som kunne minne om skotsk nasjonalfølelse ble ulovlig i flere hundre år. Så da de endelig fikk lov til å begynne å bruke tingene igjen, måtte de ta igjen for det tapte, og ville virkelig vise at de var stolt av å være skotsk, og at de ville være uavhengig av Englend. Noe de ennå vil, men lett skal det jaggu ikke vara.

Men det er nok slik med sekkepipen; de som ikke er spesielt glad i slik musikk HATER det, og de som liker det ELSKER det. Ofte mer enn noe annet. Det er i vertfall slik jeg har oppfattet det. Herlig.

Sent...

2006-11-16T00:56:00.000+01:00

Var så morsom, jeg bare måtte putte den her... Så går jeg og legger meg.

Anonyme kommentarer

2006-11-13T20:44:00.000+01:00

Elisabeth har i det siste mottatt en del anonyme kommentarer på diverse poster. Hun har vært litt engstlig og slikt, siden hun ikke har visst hvem det var og så videre.
Må si jeg er litt misunnelig, jeg! Hadde vært litt morsomt å få noen anonyme kommentarer av og til, og lure på hvem som har skrevet dem.

Bare lurte på en ting, jeg!
Ikke sant det ikke går an å spise poteter til fiskepinner?
Pommes frites er mye bedre!

Barneklær fra Lindex

2006-11-11T14:37:00.000+01:00

Jeg skal ha engleskeksamen den 12. desember.
Skal opp hos privatist, i 3. klasse pensumet, og jeg gruer meg skikkelig.
Mer enn jeg gjorde da jeg gikk opp i engelsk i Skottland (men jeg glemte å søke om godkjenning av karakteren i Norge, lissom), for da hadde vi i hvertfall gått igjennom stoffet skikkelig, gjennom hele året. Nå har jeg ikke engang begynt å lese læreboken (hele skal være lest), eller de to romanene. Ikke husker jeg hva den ene heter heller. Men den ande er Trainspotting, som alltid har vært en av de absolutt favorittene mine. jeg simpelthen ELSKER Trainspotting.
Da de laget fimen synes jeg de valgte helt perfekte skuespillere. Ewan McGregor som Renton; Feckin Ace!

Vet du, jeg kjøpte noe dritstilig i går. Jeg kjøpte en babyrosa topp med litt småblonder og en sløyfe, men masse masse små hvite hodeskaller på. Gjett hvor jeg fikk tak i den; barneavdelingen på Lindex. Str 158-164. Jeg misunner ungene i dag, alle de kule klærene de kan få tak i nå! Da jeg var liten så det ut som om alle buksene og gensrene var like. Voksenklærene var så utrolig fine og spennende i forhold. Nå har de sånne klær som jeg alltid gikk og lette etter. Og nå som jeg har blitt voksen har alle voksenklærene blitt skiftet ut med kjedelige, trauste klær i steden. Grr..

Beklager forvirrelser

2006-11-08T23:40:00.000+01:00

Jeg vil bare såvidt nevne en saksopplysning eller to om min blogg og mine innlegg.
Når jeg skriver, skriver jeg øyeblikkets streifende tanker, kanskje tenker jeg ikke på denne måten til vanlig, kanskje er det bare akkurat i skrivende stund.

Poster som har label frustrasjoner er som oftest av denne typen.

Av og til blir jeg irritert, gretten eller sur, og av og til hander dette på steder der jeg absolutt ikke bør slippe ut, og la verden få vite følelsene mine. Kanhende det ville endt med katastrofe. Derfor er bloggen så fin; jeg kan skrive akkurat hva jeg vil, når jeg vil det. Det er ikke-voldelig. Men når mye sinne har samlet seg inni meg kan det være at av og til overdriver jeg, og resultatet blir, som man kan se lenger nede på siden (og som "Anonym" var så vennlig å påpeke), selvmotsigende poster.
Dessuten har jeg aldri vært den flinkeste med ord, av og til kommer ting feil ut, til og med når de skrives.
Så jeg beklager så meget om jeg er forvirrende.

Så nå, kjære leser, vet du at du skal ta det meste (ikke alt, da) jeg skriver med en klype salt.

Skolelei

2006-11-07T17:42:00.000+01:00

Ja, jeg vet jeg sa på begynnelsen av skoleåret at jeg skulle bli skoleflink.
Ja, jeg vet jeg sa jeg skulle bli lærernes yndling, lese alle leksene og få seksere i alle fag. Ingen trenger å minne meg på det.
Jeg ble aldri lærernes yndling, leste aldri alle leksene, og fikk ikke seksere i alle fag. I dag ble illusjonen jeg hadde skapt om at dette kom til å gå bra, knust. Tvilen, og den lille mistanken som hadde lurt og ligget og gjemt seg bakerst i hodet mitt om at jeg ikke egentlig er noe skolemenneske ble i dag bekreftet, jeg kan like gjerne gi opp skolen.
Jeg forstår ikke hvordan skolen kan tillate seg selv å være så utrolig lite inspirerende, ikke minst lite motiverende og k j e d e l i g. Lærerne er blitt for gamle.
De tror visst den beste måten å lære ungdom på er med disiplin, kjedelige oppgaver, strenge tidsfrister, uendelig lang tavleundervisning, og ekle, varme, mørke klasserom, som faktisk er like døll og grå som de grå mursteinblokkene som ser ut som de er støpt sammen av mange trillrunde porøse steiner som de bygger med rundt blomsterbed og rundt eiendommer. For det er det klasserommene er laget av. Ingen farger. Utenom noen brunoransje gardiner. Det er grusomt.
Skolen har ikke blitt pusset opp på 40 år. Nemlig. Skolen er 40 år i år, og ingenting er blitt forandret siden. Samme pulter, samme stoler, samme gardiner, lamper, garderober, skap, lærere, alt er helt likt. Nei, overlever jeg ett og et halvt år til, mon tro?

Hva skal til for å løfte motivasjonen og lysten på å fortsette bare en smule? Det er en passe håpløs situasjon.

Hva nå???

2006-11-02T12:26:00.000+01:00

Jeg kommer rett fra en diskusjon med mamma, om hvorvidt jeg har fremtidsplaner eller ikke. Denne diskusjonen forekommer minst to ganger i halvåret, og er like forvirrende og full av fortvilelse og irritasjon hver gang.
Jeg vet ennå ikke helt sikkert hva jeg vil studere etter gymnaset, men det jeg vet for sikkert er at jeg skal studere i Skottland, enten Edinburgh eller Glasgae! Jeg går rundt og tenker på dette og bekymrer meg noe helt sykt konstant, og det er vel kanskje derfor jeg ikke klarer å konsentrere meg noe særlig om andre ting. Jeg er livredd for å ta valget om hva jeg skal studere, og jobbe med for resten av livet...

Jeg liker situasjonen som den er akkurat nå, jeg. På gymnaset er det hele tiden folk som forteller deg hva du skal gjøre, og det er ofte ganske greit synes jeg, da slipper jeg å ta noen valg selv.
Jeg husker hvilket mareritt det var å måtte velge videregående skole også, valget stod mellom musikklinjen og media og kommunikasjon, men gymnaset var bare rett nedi bakken, og der fikk jeg generell studiekompetanse etter tre år, så det var nå der jeg endte opp. Det var jo forsåvidt helt greit.

Jeg vet jeg ikke har vært så veldig flink til å poste noe på bloggen de siste ukene, men jeg har mine grunner. Jeg lover at jeg heretter skal bli flinkere, jeg skal til og med starte en engelsk blogg, bare så det er sagt.

Oioioi! Stor nyhet!!! I kveld tror/håper jeg at jeg får meg sekkepipe! Eller altså, jeg skal låne et sett. WOW det blir diiiiiggggg!!!!

I morgen tidlig reiser jeg på regionalt SUseminar i Stavanger. Blir borte til søndag, så vet dere det. Jeg gleeeder meg.

For gammel?

2006-10-26T11:46:00.000+02:00

Soundtrack: Loch Lomond

Min gode venninne Elisabeth og jeg sitter her på datarommet på skolen og... "Gjemmer oss", som Elisabeth skriver på sin blogg i dette øyblikk.

Etter lang tid med slitsom skole, dag etter dag, uke etter uke, er det godt å kunne ha et avbrekk, uten å bekymre seg for stiler som skulle vært inne forrige torsdag (klarte i sted, etter en uke med gjemsel og nye metoder for å holde meg på avstand fra læreren, å få henne til å tro at jeg har vært på lærerrommet opptil flere ganger for å levere stilen, uten at det har vært noen der til å ta imot. Jeg har nå til i morgen å skrive et foredrag om Norrøn litteratur.), ugjorte mattelekser, kjemi- OG fysikkinnføringer som også skulle vært inne for et par uker siden.

Jeg utnytter skoledagen i dag til bare å sitte her, kule'n, skrive på bloggen (ikke hatt tid de siste to ukene), og la de andre gjøre alt arbeidet.

Vi har nemlig Internasjonal dag i dag, og siden jeg var med i OD-gruppen slipper jeg å delta, jeg skulle egentlig bare gå rundt å sjekke at alt går bra. Gidder ikke.

I kveld skjer det noe helt spesielt. Jeg har fått lov til å joine en sekkepipegruppe i Bergen, og det blir min første gang i kveld. Har spilt "chanter" i ett år nå, så jeg tenkte det var på tide å komme seg inn i en organisert gruppe i tillegg til bare å øve hjemme.

Her ser du da mitt skotske jeg. Jeg tror gruppen består av en del eldre skotter, og det er det. De trenger ungt blod, og jeg er den rette til den oppgaven, mener jeg.

Dette er korpset mitt, Os og Kuventræ skulekorps. Vi var på Manger på lørdag, deltok i Mangerfestivalen. Gjett hvem som vant? Joda, det var oss, det!!! Jeg husker at før, da vi vant diverse konkurranser og lignende, var det en utrolig herlig, euforisk stemning i korpset resten av kvelden, vi sang på bussen hele veien hjem, hørte på høy musikk, feiret og lo. Men det er ikke lenger noe av dette, jeg følte faktisk ikke en eneste ting jeg, da vi fikk vite resultatene. Kanskje var det fordi jeg var trøtt, kanskje fordi jeg var lei og sur... Men jeg er umåtelig redd for at det kan være at jeg er blitt for voksen? Er det sånn at når man blir eldre blir det ikke like morsomt å vinne korpskonkurranser? For det ville vært svært deprimerende.

Endelig!

2006-10-26T09:34:00.000+02:00

Jeg vet ikke helt, jeg. Noen folk er bare så inderlig naiv, selvopptatt eller irriterende vellykket.

Vi fikk igjen, etter et inaktivt år, startet Os SU igjen, og jeg er storfornøyd. Endelig skal vi få gjort noe med denne Frp-kommunen, det trengs, til de grader.
Det er godt å være tilbake. Jeg tror det er mange som er en smule lei av at jeg hele tiden kommer med små anmerkninger som "vel, hadde du vært med i SU kunne du forandret på dèt," eller "jammen, du hadde garantert funnet deg et kjekt mannfolk i SU", viftende med verveblokken foran nesene deres.
Jeg beklager, mine venner. Jeg vil bare deres eget beste...

Uansett, jeg stjal dette fantastisk koselige bildet fra bloggen til Simen. Fire av de fem nåværende medlemmene i Os SU (håper på flere etterhvert), tatt på det aller første møtet:

Vi skal få utrettet en hel del. Jeg er svært positiv til Os SUs framtid.

PS: Jeg kommer til å forandre template og ting når jeg kommer hjem, for jeg har mottatt klager på at bloggen ikke ser særlig bra ut når man bruker Internet Explorer. (Uansett, hvem bruker Explorer nå tildags?!)

Tilbake etter lang pause

2006-10-15T06:08:00.000+02:00

Det har faktisk vært en del folk som har spurt om hvorfor jeg ikke har blogget på en stund.
Vel, hovedgrunnen var at jeg reiste til Orknøyene for ti dager. Jegg hadde ikke internett der, så det var vanskelig
å kunne gjøre noe som helst derfra. Jeg kom hjem mandag niende, for nesten en uke siden,
og var helt knust de tre-fire første dagene etter at jeg dro derfra. Hovedgrunnen var vel at etter å ha sagt ha det
på flyplassen gikk opp for meg hvor mye visse folk der borte betyr for meg.

Dette er den altfor hærlige, trofaste, og altfor-god-for-meg-kjæresten min. Siden april, 6 mnd i morgen blir det vel!

Jeg har altså hatt det helt kjempeflott i høstferien, men vært helt ødelagt siden jeg kom tilbake.
Mye inspirasjon til bloggskriving! Men lite motivasjon. Hvis man kan si det på den måten.

Jeg lover at heretter blir det blogging på løpende fot, eller hva det heter.

I kveld var det også fest hos min gode venninne Pia, som ble 18 hele år i dag.
Var en hel del folk tilstede, men halvparten var underage, så de folkene som var over 18 gikk på byen rundt halv ett. Jeg var en av dem som skulle gå. Men det finnes en liste over tingene man gjør når man er "på byen"..:

1. Hovedårsaken: sjekking av mannfolk.
2. Andre hovedårsak: bli dritings.
3. Ikke så viktig årsak: danse.

Tok for meg denne listen. Jeg trenger ikke flere mannfolk enn dem jeg har allerede. Jeg var halvbrisen fra før, men følte fremdeles ikke for å drikke mer, noe som tyder på at man virkelig ikke gidder å drikke mer. Jeg HATER å danse, og gjør alt for å unngå denne pinlige formen for sosial aktivitet. Ergo; jeg burde ikke bli med ut likevel. Det var nå den konklusjonen Elisabeth og jeg kom til, i allefall. Så jeg dro hjem, og har akkurat blitt ferdig med å se en fjerde episode av Six Feet Under i kveld/natt.

Akkurat nå er det Suede som surrer i CDspilleren, jeg vet ikke helt om folk aner hvaslags kvalitetsmusikk dette faktisk er. Ja, deres to første album i hvertfall.
Så lengtende (høres bedre ut på engelsk; yearning)!
Vokalisten (Brett Anderson) er ikke så rent lite pen heller akkurat... Jeg leste nettopp at han er blitt biseksuell.
Enda en turn-on.

Anyways, folks, jeg stikker til sengs nå! Kanskje på tide, siden klokken er blitt halv syv på morgenkvisten.

Godt å være tilbake. Sees. Ja?

Marilyn's here!

2006-09-26T23:00:00.000+02:00

Wow… Hvem er den platinablonde personen som går der?

Det er jo meg, det… Var nok en del folk som fikk sjokk da jeg kom på skolen i dag tidlig. Var allerede sein ute, så alle satt rolig i klassen i geografirommet. Alle hodene snudde seg da døren åpnet seg, og der sto Marie Monroe, som jeg heretter vil kalle meg. Noen forfjamsede blikk var det, og litt fnising, men er fornøyd, jeg! Etter en omgang med to bleikinger på under to timer har håret fått gjennomgå, og er blitt… tja, veldig blondt. Ideen var at det skulle bli helt hvitt da, men det funket jo ikke helt. Så det får vi ta etter høstferien.

Elisabeth hadde fått seg nytt kamera, et svært så eksklusivt, altfor avansert for meg. Hun sa med en gang at vi måtte ha fotosession i friminuttet. Og fotosession ble det, inne på jentetoalettet, fikk noen rare blikk og kommentarer, det er nok sant, men jeg digget det. Er en liten linselus, jeg, digger å se meg selv på bilder. Jeg mener; hvem gjør ikke det…

Er litt av en forandring; nesten hvitt hår, rød leppestift, sorte katteøyne, hvite perler rundt halsen og håndleddet, og tilslutt en nett liten rosa paraply med blooomar.

Noen sa Gwen Stefani (GrRrR), noen sa Madonna (fra 80-tallet… Også GRRRR), noen sa Christina Aguilera (....), men alle andre sa Marilyn Monroe. Fornøyd med den siste.

Grunnen til at det har vært en smule stille på bloggen min de siste par-tre dagene er fordi jeg ikke har vært hjemme. Lørdag var jeg med kusinen min på Teknikerkroen i Bergen. Konsert med Bergens progrock band var planen for kvelden. Onkelen min spiller i ett av bandene, The Oscillator, og var også med på arrangere arrangementet. En vellykket aften kan man godt si det var, The Oscillator spilte supert. De andre to bandene må jeg dessverre si ikke var helt My cup of tea (…ikke sant, Helli?). Endte med at det ble for sent til å ta siste bussen hjem, så jeg måtte bli i byen. Der har du årsaken. Hadde det kjempetrivelig vi, Helli og jeg. Så på filmer og greier, og stakk ned på videosjappen og kjøpte brus i pysjamasen. Bilder legges ut seinere. FORDI:::::

Tassen har spist opp ledningen som går fra kameraet mitt til dataen. Hun spiste den mens jeg satt ved siden av, og plutselig kom det en melding opp på skjermen om at strømmen fra USB var brutt. I natt spiste hun opp den fine lille puten min med et hjerte dinglende fra hjørne, den nye søte puten min. Det var bomull over alt på rommet. Hva kan jeg gjøre…? * Sukk *

Det skal dere også vite alle mine trofaste, mange lesere (yeh, right), jeg drar av gårde på fredag. Fredag morgen klokken 08:45 sitter jeg på flyet, ut av dette merkelige landet. Da drar jeg tilbake til Orknøyene, og blir der til mandag 9. Hva jeg skal gjøre med bloggen i mellomtiden vet jeg ikke helt ennå, for jeg har ikke egen data der borte. Men en internettcafé skal jeg sikkert klare å finne. Jeg vet bare ikke om jeg får tid midt oppi all festingen. Nå er jeg jo gammel nok til lovlig å sette meg inn på puben der og rope til Des (barmannen); ”A vodka, coke and blackcurrant (min favoritt), Des! Thanks!”

Jeg har en kamerat i Kirkwall som heter Kieran. Han blir 20 på fredag. Han er livredd for å bli voksen, og jeg tror han er kommet i en slags midtlivskrise (han også). Fest for han på freddan, og jeg har planlagt å synge og spille på gitar, Woman av John Lennon. Men jeg skal skifte ut ordet Woman med Kieran. Høres det bra ut eller? Eh? Blir nok fecking GREAT!

Såh, til slutt. Jeg skulle egentlig sittet og gjort lekser i dette øyeblikk. Jeg er forbanna på meg selv fordi jeg ikke har større selvdisiplin. Internett, og da især bloggen, har altfor stor makt over meg.

Bilder forsøkes lagt ut i morgen, men kan ikke love noe. Stor klem til deg.

-Hjernen er alene- (tenk på det…)

My Inflateable Husband, part II: The End

2006-09-23T02:11:00.000+02:00

Dette er da resultatet av at jeg var så vennlig å la hunden min "sove" på mitt rom. Jeg våknet med sorte plastbiter over hele rommet, etter at Tassen hadde revet i stykker bokseren til min kjære blås-opp-Stuart. Jeg var i særdeles dårlig humør resten av dagen. Grrr...

My inflateable husband

2006-09-20T23:52:00.000+02:00

Glemskhet
Tung hørsel
Hofteproblemer
Vond rygg
Latskap/lyst til å sitte hjemme og se på TV i helgene
Grå hår
Krokete, vonde fingre
Rynker
Irritabel på den yngre generasjonen
Fyrstekake- og kaffeabstinenser

Hva forbinder man med dette? Det jeg helst tenker på er, ja, nettopp; gamle damer.
Siden 18-års-dagen min, har gammel-dame-symptomer begynt å dukke opp.
Jeg har lenge, i et par år, faktisk, hatt en "midtlivskrise", men det ser ut som at den har begynt å gi seg litt, og jeg har begynt å innfinne meg med at tiden går.
Jeg sendte nettopp en mail til Bergen Scottish Society. Jeg kom til å tenke på, da jeg så alderen på dem som allerede var medlemmer,
at de helt sikkert bare vil ha voksne der.
Så kom jeg på det faktum at siden jeg fylte 18 er jeg/skal jeg være (teoretisk sett) voksen.
Det er en smule vanskelig å venne seg til. Også spesielt siden alle i klassen min er 16-17. Jaja.

Akkurat nå sitter jeg og ser på Portisheads konsertDVD. Den er fantastisk, anbefales. Jeg føler meg sofistikert og som en del av undergrunnskulturen
i New York, hvis jeg konsentrerermeg godt nok.
Guri som jeg ønsker at jeg var medlem i en undergrunnskultur...

Hordaland SU ringte meg i går og spurte om jeg ville være interessert i å få startet opp igjen lokallaget her hvor jeg bor. Jeg ble overbegeistret.
De har visst mange planer, og det har jeg også! Skal bli digg å konvertere alle vennene mine til politikkens verden. Ungdommer i dag trenger sunnere interesser!

Jeg fant forresten en løsning på mitt problem med ikke å ha en mann i nærheten..:

Jeg stoler på at vi kommer til å ha lyse tider i møte, sammen.

Min hemmelige frustrasjon

2006-09-17T23:33:00.000+02:00

Nei, å begynner jeg å bli en smule desperat her!
Hele helgen har jeg sett på filmer, for det meste -nei, faktisk bare - jentefilmer, og akkurat nå er jeg midt i Pearl Harbour (jeg så den for noen år siden også), men måtte slå av fordi jeg må legge meg. Jeg sitter igjen med en svært frustrerende følelse. Alle filmene jeg har sett har handlet om han og henne, han som ikke kan få henne eller omvendt, men det funker til slutt allikevel. Og i mellomtiden er det masse somanse og alt det måtte innebære. Jeg liker å se sånne filmer, jeg innrømmer dét. Men etterpå føler jeg meg så stusselig, og tenker at "det skulle vært meg". Jeg er så utrolig misunnelig! De pene damene på film får jo hvem dem vil ha, uansett hva som skjer!!!
Jeg sier det rett ut; Jeg trenger et mannfolk... NÅ! For fysisk bruk. Du føler sikkert min seksuelle frustrasjon rett inn i rommet du sitter i. Jeg er så desperat at jeg sikkert hadde tatt hvem som helst (ja, og jeg sier ikke engang "nesten", jeg mener HVEM SOM HELST!) for øyeblikket. Men jeg skal nok klare meg.
Jeg drar til Orknøyene i høstferie. Det er bare to uker til. Får se om jeg får meg noe der.........

Alle tredjeklassene reiste til London i kveld. Tenk, der kunne jeg vært nå, hadde jeg ikke kommet på idéen om å ta et år om igjen.
Det er nok mange stilige folk i London. Og sikkert mange bra puber.

Apropos puber; det var min første kveld på byen i går. Den varte ikke lenge, måtte ta siste buss hjem. Men det var bra så lenge det varte! Ble kjent med nye folk. Det er det kjekkeste jeg vet. Jeg klarte å bli skikkelig brisen på tre pils, jeg har alltid vært en lettvekter (når det gjelder alkohol). Jeg tenkte det kanskje ikke var lurt å skrive mine tanker i bloggen da, siden tankene mine var overalt og bare i en rotehaug i hodet mitt. Skrivefeil ville det også blitt.

Hunden min, Tassen, er livredd for gitaren min. Og baritonen. Jeg vet det er slemt, men jeg morer meg med å skremme henne under stoler og bord med instrumentene. Hun er også redd for kosten. Det tror jeg jeg også ville vært.

Natta!

Øl, øl og mere øl

2006-09-16T02:41:00.000+02:00

Jeg hater når dette skjer. Jeg har skrevet et langt innlegg, så klarer jeg å trykke på en knapp som sletter alt. Svært typisk.

------------------------------------------------------------------------------------

Jeg: (ser på ølet i hyllene) Ja, nå er jeg gammel nok til å kjøpe selv...

Mamma: Kan du ikke ta og kjøpe en nå da?

Jeg: Har glemt ID.

Mamma: Prøv likevel. Se om de kan se forandringen...

Jeg: Wow, tenk at det er noe jeg bare kan gjøre sånn helt som jeg vil nå! Det har alltid vært noe tabu, noe ulovlig, aldri vært et alternativ, det føles godt!

Mamma: Men gjør det virkelig det? Du har riktignok alternativ, men da også mer å forholde deg til. Du var et barn uten noe valg. Nå er du voksen og må velge selv, du må ta valget. Ansvar.

Faen.

-----------------------------------------------------------------------------------

Jeg har ennå ikke kjøpt alkohol selv (siden bursdagen, da), og det er kanskje godt. Hvis jeg først begynte vet jeg ikke om jeg kunne sluttet.

Glede er å se livet gjennom en solstråle

2006-09-15T01:27:00.000+02:00

Årets bursdag er over, og jeg er fornøyd. Jeg kommer til å skrive mer i morgen, nå er jeg helt utslitt etter at jeg har brukt bursdagskvelden min på å skrive stil som skal være ferdig i morgen.Jeg trodde ikke jeg skulle bli ferdig i kveld, så det er en lettelse. Så, fordi jeg ikke har fått tid til å skrive noe annet i dag, legger jeg ut stilen i steden.
Oppgaven lød som følger (veldig typisk skoleoppgave): Kva er glede? Kva gjer deg glad? Skriv eit essay eller kåseri (Jeg har aldri skrevet noe av det) der du tar opp desse spørsmåla.

Obsobs! Er på nynorsk. Dessuten funker ikke kursivknappen og resten av effektknappene som skulle gjort teksten mer flytende, menmen.

Glede er å sjå livet gjennom ei solstråle

Dersom ein spør seg sjølv kva glede er for noko, kan det hende ein får det vanskeleg med å svara i det same augeblink. Eg sit sjølv og tenkjar mykje på dette, når eg er glad prøver eg å kjenne etter; kva kjenner eg? Kvar i kroppen kan eg kjenne gleda? Kva er grunnen til gleda? Eg har det framleis vanskeleg med å svare på fleire av desse spørsmåla.

Eg slo opp ordet glede i ordboka:

”I glede f2 (norr gleði; av glad) det å vere glad; lykke(kjensle), lyst(kjensle), hugnad, frygd, velnøye ha g- av noko / kjenne, finne g- ved el. i noko / gråte av g- / alt var berre g- og gaman / gjere noko med (stor) g- / eg har den gleda å forkynne at ... / det er (meg) ei g- å ... / vere til g- for nokon / noko som skaper hugnad osv forkynne ei g- / livet har, byr på mange g-r / g-ne ved idrettslivet / barna er den største gleda vi har”

Eg tykte ikkje dette var ein god nok forklaring på kva glede verkeleg er.

Kvelden før den attande bursdagen min gleda eg meg til dagen etter. Eg var spent på korleis det ville verte å vera atten år. Eg hugsa på stiloppgåva eg enno ikkje hadde gjort, som hadde hengt over meg som ein svart skugge heile veka, eg visste ho måtte gjerast, og ho skulle vere om glede. Eg tykte nemleg det var vanskeleg å byrje på ei slik oppgåve, som skulle handle om glede, når eg berre syntest stilen var eit mørkt, udefinerbart element som hang over hovudet mitt og trykte meg ned kvar enn eg gjekk. Eg tenkte at no måtte eg utnytta situasjonen, og berre la vere å tenkje på stiloppgåva, og kjenner etter, korleis det er å gle seg til noko. Er det ein forskjell på "å gle seg" og "glede"; å "vere glad"?
Eg kjende "å gle seg" slik: Eg vart rastlaus, oppspilt, og eg hadde sommarfuglar i magen… I hovudet mitt vrimla det tankar om alt mogleg, eg lurte på om venene mine kom til å hugse bursdagen min, om foreldra og syskena mine kom til å stå opp tidsnok til å kunne syngje bursdagsangen og kome med kake og brus på senga. Eg vart rett sliten eg, av all undringa.
Men det var òg ei kjensle av forhåpning (noko eg for øvrig har lært at ein ikkje skal ha for mykje av, for då vert ein lett skuffa. ”Man skal aldri glede seg før dagen etter.” ). Men det er tross alt ei god kjensle.
Då eg vakna morgonen etter, kjende eg ei lette då eg høyrde mor mi si høge raust som song songen eg så sårt hadde ville høyre og hadde tenkt på kvelda før. Òg då eg kom på skulen og alle venene mine kom bort og gav meg ein klem, så tenkte eg at det hadde ikkje vore nødvendig å bekymre seg slik i førevegen. Dagen gjekk strålande, og på kvelden kjende eg at no, no kjenner eg ekte glede!
Eg kjenner glede slik: ro, velnøye, det er ei meiningsfull tilværing, og eg aksepterer at ting er som dei er, og slappar av.

Men glede kan jo koma av så mangt.

Det finnes en glede i livet
Som aldrig vendes til lede;
Det er at du gleder en annen,
Det er den eneste glede

Glede man deler med andre er dobbel glede. Dette er eit faktum. Glede kan ein ikkje halde for seg sjølv, det er svært smittsamt. Ein kan gje glede vidare gjennom eit smil eller ein berøring, ved ord eller musikk. Eg tykkjar sjølv at menneske i dag ikkje er flinke nok til å prøve å glede andre. Astrid Nøklebye seier i ressursheftet: ”I Noreg er vi dessverre lite flinke til å gi kvarandre klapp på skuldra.”

”Kvifor er folk så uglade? Dei gjeng og ventar si glede frå andre. Dei skulle sjølv glede andre, so vart dei glade.”

Nordmenn kan trygt vere glade. Det er ikkje kjent at ein nordmann av noko kjønn har døydd av glede dei siste tusen år.

Glede er noko meir eller mindre alle veit korleis kjens. Ein kan få glede i forskjellige utgåver, av forskjellig styrkegrad. Dei ”små gleder” er dei ein opplever heile tida gjennom kvardagen. Det kan til dømes vere å verte sendt eit smil eller kompliment frå nokon, eller å kunne sove så lenge ein vil, fordi ein har sommarferie. Desse gledene forandrar også liva våre, om berre litegrann.
Så har vi andre gleder, som kanskje påverkar oss meir, som å få ein ny ven, eller å få til noko ein aldri har greidd før.

For meg er glede når mamma kjem inn på rommet mitt medan eg gjer lekser og ser medlidande på meg og spør om ho skal hente eit glas brus til meg.
For meg er glede eit bankande hjarte fordi ein ser guten ein er avstandsforelska i, det er når ein sit stille på ei strand ein lys, rosa kveld, ei kjensle av sommarfuglar, som ikkje berre røyrer seg i magen, men som flyg vidare oppover i brystet, og ut i armar og bein. Glede er når ein får ein god karakter, som gjer at ein verkeleg gler seg til å opne matteboka og lese meir. Det er å vinne hundre kroner i lotto, og det er å sitje på café med ei venninne eller ven og prata om fast og laust.
Glede er å sjå på veslesyster som går til skulen og innsjå kor glad ein er i henne.

Glede er ansiktsuttrykket til bror min før han skal på speidarleir. Sjølvtilliten som stig til vers, hos ei venninne, når eg seier ho er fin i dag. Glede er når ein treff tona nøyaktig på gitaren, og håra i nakken reiser seg. Glede er å kike på stjernene i teleskopet og tenkjer at livet er vakkert. Når ein har sett ein god film og tenkjer; ja, denne var verdt tida.

Glede er når ein har gjort ferdig ein skulestil, og er nøgd med han.

Jeg var på TV!

2006-09-14T00:02:00.000+02:00

Jeg har herved hatt to sekunder, av mine 15 minutters berømmelse; ved en tilfeldighet slo mamma på NRK, og der sendte de Lydverket, det var om The Raconteurs (med Jack White i spissen) og deres innspilling av den nyeste videoen. Jeg kunne se meg selv! Yay!

PS: det skulle være mer om det på Topp20 på fredag, kl 16, så vet dere det... ;)

Bare en halvtime igjen!

2006-09-13T23:36:00.000+02:00

Ja, da var det en halv time til jeg er offisielt atten fylte år. Dette lille barnet, uskyldig og naivt, skal etter atten år i denne noen ganger grusomme, men som oftest ekstremt vakre verden, bli myndig, begynne å ta ansvar, drikke med måte, ta lappen, gifte seg, få unger, betale skatt, få jobb, hus, volvo, og alt det som følger med å bli voksen.
Gjett om jeg gruer meg, da! Jeg kan ikke lenger føle meg ”voksen” når jeg forteller folk at jeg driver med politikk, jeg ER voksen, og MÅ drive med politikk. Ingen kommer heller til å spørre om hva jeg skal bli når jeg blir stor. Jeg kan ikke lenger få mamma til å kjøpe klær for meg. På skolen forventes det at jeg jobber dødsseriøst, for jeg er voksen, nå!
Jeg har lenge vært i en ”midtlivskrise”, den har faktisk vart i et par år. Jeg blir deprimert når jeg har bursdag, det er en evig påminnelse om at jeg har ett år mindre å leve, det var ett år til bortkastet. Det er sånn at jeg misunner alle dem som er yngre enn meg. Jeg misunner dem barne-TV, barnebøker og Trygg Trafikk-kassetter (men nå er de vel blitt til CDer alle sammen, og det tyder jo bare på at verden går videre, noe som gjør meg kjempedeprimert), lite lekser, ingen bekymringer, et hav av fritid, all mulighet til å bli så god de vil i noe (instrumenter, matte, fotografering, ballett, karate, osv.), rett og slett at de har hele livet foran seg. Og jeg har bare sløst bort mesteparten av mitt med latskap, usosiale dager, b-tv-serier når lekser skulle blitt gjort, og hvor mye tid bruker jeg foran speilet hver dag? To timer ca? Det er to tjuefiredeler av dagen, som er to tjuefiredeler av livet.
Jeg skulle ønske jeg hadde lest flere bøker. At jeg hadde vært våken flere netter, sett flere gode filmer, vært mer sosial, brukt mindre penger på teite ting, sagt til familien min og vennene mine at jeg er kjempeglad i dem oftere, snakket til flere ukjente på gaten, fått flere venner, begynt å spille gitar/bass tidligere, gått på ballett da jeg var fem år, som jeg hadde planlagt, og du skjønner poenget. Det er så mye jeg skulle ønske jeg hadde gjort da det ennå var tid for det. Argh!

Men det er jo selvsagt positive sider med å fylle år, da! Jeg kan bestemme mer selv, jeg kan drikke uten at noen rykker et øyenbryn (jeg tror dette er noe alle assosierer med en 18-års-dag, at man endelig får begynne å drikke lovlig, men samtidig er det vel på denne tiden drikkelysten dabber av for de fleste, og det blir ikke like mye helgefyll som for), og ikke minst pressanger! Jeg har passet på å minne alle jeg kjenner om, mer enn én gang, at de må huske på bursdagen min, som er 14. september. Tror det er brent inn i hjernen på de fleste nå, og hvis det finnes en person som glemmer det i morgen, ja, da vet jeg hvor mye de følger med på hva jeg sier.

I morgen skal vi ta klassebilde. Jentene har avtalt at vi alle skal ha på oss svarte kjoler og rød leppestift, noe jeg setter pris på, for som eks-gother har jeg en del stilige svarte kjoler. Jeg har valgt den minst utfordrende, minst glorete kjolen jeg har (noe som er ikke helt meg, jeg liker å ha en som er begge deler), men den er veldig classy, noe jeg liker. En liten ”den lille sorte”, som går til alt. Blir nok noen photo shoots etterpå, der jeg tar bilder av alle jentene sammen, og legger ut på bloggen.
Uansett, nå ble dette svært mye lenger enn jeg hadde tenkt. Jeg må komme meg til sengs, stor dag i morgen, starter tidlig og ender seint. Legger ut bilder etter skolen da.

Hjertelig hilsen (en spent) Marie Kristine (nesten 18).

Tribute to Louise Brooks

2006-09-12T01:33:00.000+02:00

Louise Brooks

Marie

The accomplished guitar player. That's me!

2006-09-12T00:53:00.000+02:00

Ja, ser man det. Da var jeg på plass igjen!
Årets oppstartsseminar er over and done with! Det var vel den kjedligste korpsturen jeg har vært med på til nå. Moro med privatlærere et par timer på lørdan’, men det var det. Det finnes noen folk her i verden, som ikke har den ringe respekt for medmennesker. Som mobber og holder utenfor, og som holder alle våken om natten, og bare finner på faenskap. Alle disse kan man finne i korpset mitt.
Jeg har forresten blitt spurt om jeg vil begynne å spille baritone for korpset, i tillegg til trombonen! Jeg har aldri så mye som blåst i et slikt instrument før, så det blir interessant!

I morgen er det fjelltur med skolen. Obligatorisk fjelltur, hvis man ikke vil på fjelltur, blir det truet med en dag på skolen i stedet. For å være helt ærlig, så foretrekker jeg det. Selvstudie, en hel dag alene på skolen, herlig!
Jeg forstår bare ikke dette opplegget med obligatorisk årlig fjelltur. Turen går til Mjøsnuken (nei, jeg aner ikke hvor navnet kommer fra), og det gjør den hvert år. Jeg har bare vært der èn gang, tror jeg, og det er mange år siden. Må ha vært i femte-sjette klasse, og hvert år har jeg klart å lure meg unna. Så i år blir første gangen på lenge, at jeg går på fjelltur med skolen. Kan bli spennende, eller det kan bli kjedelig. Jeg antar det blir som man gjør det til selv. En jente i klassen spurte i dag om vi ikke skulle ta med hundene våre. Jeg sa ja. Så Tassen (Kunne nok startet en forening for dem som synes synd på henne pga navnet. Er det SÅ uvanlig at en tispe heter Tassen?) blir med. Hun er en liten, feit hund, og jeg tviler på at vi kommer oss halvveis opp før jeg må snu med pølsa. Det blir nå godt for henne likevel.

Jeg har begynt å ta opp gitaren igjen. Jeg gikk på et åtte-ukers kurs for noen år tilbake, men selvfølglig endte det med.. ingenting. Jeg la fra meg gitaren, syntes det var for vanskelig. Og jeg skjønner hvorfor, når jeg nå igjen har begynt å prøve å finne fram til grepene. Jeg tror rett og slett jeg ikke er skapt for gitarer! Men jeg gir meg ikke! Jeg bruker www.ultimate-guitar.com for å finne tabs og sanger og sånt, men jeg føler at det er litt juks..! (Noen som vet om noen andre bra sider..?) Jeg har satt en Bass høyest på ønskelisten min til bursdagen (Når var den igjen, forresten? Var det torsdag? Torsdag 14? 14 september, altså? Ble jeg... 18?! Jo da, det var vel det..! Forventer mange gratulasjoner og lykkehilsninger...). Men tviler litt på mulighetene for å få en sånn. Blir nok noe jeg invisterer i selv, når jeg får meg jobb, dermed penger.
Ellers er jeg jo opptatt med både sekkepipe og munnharpe, og diverse anna. Musikk=livet.

Anyway, jeg kommer tilbake med mer engasjerende og ikke-så-egosentriske-eller-svært-egosentriske innlegg i morgen, siden klokken er kvart på ett om natten, og jeg skal opp før syv.

Bye bye (Johnny, bye bye, eller åssen den går).

Hva gjør man da?!

2006-09-08T00:26:00.000+02:00

For meg var det slutten av skoledagen, for på torsdager har jeg bare tre timer. Det var matpause, og vi satt alle rundt bordet i kantinen.
Jeg hadde vært i barnebegravelse dagen før, og det hadde også flere folk fra skolen. De hadde provosert meg en smule, for jeg syntes de gjorde alt for å få situasjonen til å handle om dem, og ikke dem som egentlig skulle fått all oppmerksomhet.
Jeg kunne ikke dy meg. Et raseriutbrudd hadde ligget og lurt under overflaten siden begravelsen. Så da jeg endelig fikk møtt mine kjære venner igjen, rundt bordet i kantinen, følte jeg at jeg måtte få tømt meg, og dette skjer vanligvis i høyt volum.
"Jeg ble så J"#"¤ forbanna, de hadde på seg tonnevis med sminke, de fineste, dyreste merkeklærene, hvite spisse [jævlig ugly] sko, snakket om seg selv mens alle andre satt stille og helst bare ville være i fred; "Åhh, eg vaa så stolt av an. Faan, de va så flaut, eg holt nesten på å bjynne å grine! Eg tror eg ska bli ijenn litt eg [da alle dro fra gravplassen etter kistesenkingen, og familien skulle hjem], eg tror vi må trøste hon litt", jeg forstår ikke hvorfor ingen reagerte på hvordan *navn* og *navn* oppførte seg!?!?!"
Jeg snur meg. Hvem sitter der? Joda. *Navn* og *navn*. Alt går i surr for meg et øyeblikk. Jeg vil bare forsvinne fra jordens overflate, jeg kjenner jeg blir rød på brystet (Jeg er en av de som alltid blir rød på brystet, og aldri i ansiktet). (Stille:) "Hvorfor sa dere ikke noe?"
Elisabeth: "Hvis du tror de hørte deg, Marie, bare gå hjem. Gå hjem!"

Ut på korpstur, alltid sur

2006-09-08T00:03:00.000+02:00

Ja, da var det den tiden på året igjen, da korpsets første korpstur skal arrangeres. Datoene ble åttende til tiende september, altså i morgen. Derfor kommer jeg til å forsvinne i et par dager. Som alltid er jeg bitter dagene før jeg må reise. Bitter fordi alle vennene mine skal samles, og jeg får ikke vært med. Også bitter fordi jeg har matteprøve på mandag, men kommer garantert ikke til å få anledning til å lese det grann!
Dessuten skal jeg til tannlegen i morgen. Det blir min siste gratis tannlegetime før jeg blir 18. Jeg har alltid synes det har vært genske kjekt å gå til tannlegen. Men jeg vet ikke hvordan det skal gå denne gangen, jeg har hørt så mange historier om hvordan folk med piercing i tungen har blitt skjelt ut og fått streng beskjed om å ta den ut igjen. Det er ikke et alternativ for meg, de kan jo bare prøve seg!
Ja, så dette var egentlig bare for å si at bloggen sannsynligvis ikke blir oppdatert igjen før søndag ettermiddag (men da blr den det garantert!), så vi sees da! Ønsk meg lykke til. :(

Ha det bra!

Et nytt ord blir født

2006-09-05T19:34:00.000+02:00

Når jeg er ekstra trøtt, tenker jeg på mange merkelige ting. Nå snakker jeg ikke om overtrøtt, eller noe sånt som det, men når man faktisk er helt utav det,
og man er halvveis i drømmeland. Det hender i blandt (les: mye) i skoletimene,
dersom jeg ikke har lagt meg så altfor tidlig kvelden før, eller om jeg har stått opp veldig tidlig,
eller om jeg har gjort bege deler, verken lagt meg tidlig eller stått opp seint.
Hvis jeg sovner inn, eller bare dupper av (er like mye i koma uansett, jeg...) skjer det noe merkelig. Jeg vet ikke om det skjer med andre, men, dersom lærerens monotone stemme til slutt klarer å dysse meg inn, og sender meg til drømmeriket (where I belooong), klarer hjernen min på en eller annen måte å tenke at, joda, jeg forstår dette. Man snurrer en snor rundt en gullerot,
og stikker den i havet, og slik finner man ut om et stoff er syre eller base.
Men når jeg da våkner, innser jeg at, nei, ikke har jeg skjønt et fnugg, ikke et eneste atom, av hva han/hun har sagt, og alt som står på tavlen er ikke annet enn dansk
(ja, for jeg synes dansk er like vanskelig å skjønne som noe annet språk).
Vel. De siste dagene har familien hatt noe som man liker å kalle "felles frokost", det innebærer å våkne litt tidligere enn man vanligvis ville gjort, og sette seg ned ved spisebordet i stuen, som allerede er fullt pådekket, og snakke, og spise frokost sammen, hele familien. Jeg skal innrømme at jeg synes det er ganske koselig, selv om jeg ikke egentlig hadde de høyeste forventningene i verden (våkne tidligere?! Kan vel ikke resultere i annet enn gretne ansikter og sure kommentarer). Inkludert i denne "Våkne tidligere",
er et lite, hardt bank på døren, og en hard stemme som sier "Jah!"
Ikke vet jeg hva dette "jah"et skal bety, men det får meg til å våkne, nei, ikke bare våkne, men hoppe opp av senga, jeg skvetter, og er livredd, og jeg får perioder med svetting, og perioder med frysing om en annen, såkalt kaldsvette. Men jeg er fremdeles i den tilstanden, som jeg får på skolen, med ville fantasier om at jeg vet alt.
For noen morgenener siden, og hver morgen siden, da jeg har vært i denne tilstand, har jeg tenkt at, "denne kaldsvettingen heter svenskegrøss. Det er helt vanlig, og det er det det heter".
Så jeg bare lurte; er det faktisk et ord, eller er det min lille fantasi som har løpt løpsk..?

Nå må jeg løpe og lage middag. Den er sein, nettopp fordi jeg sovnet etter skolen, og våknet igjen for noen minutter siden av, ja gjett, svenskegrøss.

Tøfler fra Lidl

2006-09-04T21:58:00.000+02:00

Ja, dette er da tøflus (ifølge IC).

Kjøpte meg kartotek, jeg!

2006-09-04T20:46:00.000+02:00

I dag skulle det være første karatetrening.
Lillesøstera mi har gått på karate i tre år, dette blir hennes fjerde. Jeg pleide å trene da jeg var 13, men det er mange år siden, det! Da fikk jeg gult belte, og jeg var egentlig ganske god, om jeg så skal si det selv..!
Så i dag satt vi ved middagsbordet, og snakket om noe sånt som at ”alt som skjer har en mening bak seg”. Og jeg tittet ut vinduet. Det regnet noe helt grusomt, det var det verste jeg hadde sett på lenge (vel, det var kanskje ikke så ille, tror det regnet mer tidligere i dag, og det stoppet etter bare to minutter, men likevel…). Så jeg nektet i grunnen å bli med. Men etter noe (litt uengasjert) overtalelse bestemte jeg meg for at jeg skulle gå likevel. Det ble lillesøstera, mora mi og jeg.
Nå er det nå engang slik at vi ikke har en fungerende bil for tiden. Det kan til tider bli ganske slitsomt, og noen raseriutbrudd kan høres fra nedi veien blant.
Vi skulle ta bussen, men jeg sa at, ærlig talt, det tar ti - femten minutter å gå, og vi skal på trening likevel, så hvorfor ikke bare ta beina fatt? Vi gikk og gikk og gikk og gikk og ble våtere og våtere for hvert skritt. Skoene fyltes med vann. Jeg mistet uansett ikke motet, og klaget ikke. Vi passerte Lidl (drittbutikk, men jeg hadde ikke vært der på flere måneder, så vi ble alle enige om å stikke innom etter treningen). Så kom vi oss endelig til gymsalen hvor det skulle være.
Ikke var det parkert en eneste bil utenfor, ikke noe liv på… nåja, ikke mils avstand, men i hvertfall rundt en kanskje hundreogfemti - tohundre meter. Helt tomt, og helt øde, ikke sant. Behold roen, tell til ti, tenkte jeg. ”Èeeen, toooo, treeee, fir….. Jah, hva i svarte #!%!¤§!!%&! skal vi gjøre nå da?!?!?!” Der sto vi. Med to usselige paraplyer i alt pøsregnet, tøysko (ganske tøffe limegrønne converse, faktisk!), og ante ikke hva vi skulle gjøre!
Karaten begynner ikke før i neste uke..! ”Jammen det er nok en grunn til at vi er her,” sa både mamma og søssen. ”Det er nok en grunn til at det regner, vi skal sikkert stå her, under [denne usselige, dårlige unnskyldningen av et] tak, og vente til det slutter å regne, så kanskje det skjer noe!” Ja, det sluttet jo endelig å regne. Heldigvis.
Vi rakk akkurat ikke bussen, så vi måtte GÅ tilbake igjen også.
Vi stoppet på Lidl, og trasket rundt i en time, det var mye å se på, ting jeg aldri har sett eller hørt om. Disse merkelige tyskerne finner nå opp så mye rart. Ikke vet jeg om man har bruk for alt, men…
Så, plutselig så jeg dem. To av dem. Skinnende, nydelige, myke, glatte, fargerike (ok da, brune), deilige, perfekt formet tøfler fra mine aller kjæreste drømmer. Jeg kjøpte dem. Jeg kjøpte en ”kartotekkasse” også.

Jeg tror det var en grunn allikevel. Det var nok meningen at jeg skulle kjøpe tøflene.

En (frustert) nattamelding.

2006-09-03T05:54:00.000+02:00

Huff og huff.
Allerede etter tre innlegg på min nye blogg har jeg fått noe som minner mistenkelig mye om skrivesperre.
Jeg har alltid noe jeg har lyst til å si/fortelle om/skryte av,
men nå for tiden er det helt tomt. Like tomt som inni hodet til Carl I. Hagen, diktningen til Ari Behn,
lommeboken min for tiden, eller kaffikoppen til Elisabeth etter et par minutter.
Jeg aner ikke lenger hva jeg skal skrive om, og jeg får en frustrert og irritert følelse inni meg,
siden jeg vanligvis bare kunne hostet opp masse rare greier, eller hatt mye forskjellig i hodet konstant,
som jeg kunne skrevet om i timesvis.
Det bekymrer meg litt, for jeg har en skolestil som skal ha et førsteutkast på tirsdag. Vi fikk oppgavene på fredag,
og jeg ble veldig fornøyd, for det var oppgaver som jeg likte, og som jeg hadde lyst til å begynne med med en gang.
Men da jeg skulle begynne ble jeg sittende helt i ro, med enden av blyanten i munnen, og tenke. Jeg tenker vanligvis ikke når jeg skriver. Jeg tenkte og tenkte, og det gjorde stadig vekk mer vondt.
Fantasien min er borte, den har visnet hen og blitt grå, som håret til kong Harald.

Kong Harald er forresten kjempeteit (har du noengang smakt på ordet teit, sagt det om og om igjen, og forstått hvor beskrivende ordet egentlig er?). Jeg kan ikke fordra den sløve, seige, slepende stemmen, og de sløve, seige, slepende posene under øynene. Jeg blir fysisk dårlig når jeg ser ham avbildet, eller når jeg bare så mye som føler hans nærvær.
Nevnte jeg at jeg har møtt han? Det hadde jeg helt glemt, helt til nå. Det var da jeg spilte trombone under åpningen til festspillene i Bergen for noen år tilbake. Guri, det var mange gamle bergensfruer som sto og trippet like før han kom. Nå traff jeg han riktignok ikke, men jeg så han der i det fjerne, der, midt imellom alle de gamle, og alle barna (som sikkert fremdeles finner hele denne kongeopplevelsen som en av de store høydepunktene i livet), som så ut som gribber eller kravlende maur, samlet rundt et halvdødt, halvrottent vesen.
Han kom, og gikk, og det varte i ca fem minutter, så historien stopper her. Han hilste aldri på meg. Selv om det var jeg spilte til ære for han, den pompøse, overbetalte, sløve bajsen.

Jeg har forresten tilbragt denne aftenen hos kjære Elisabeth, vi gjorde noe så "voksent" (for å sitere IC), som å spise kjeks og oster, drikke vin (Rosèvin, faktisk) og se romantiske filmer; Pride and Prejudice og Serendipity. Vi hadde det kjempekoselig, du har all grunn til å være misunnelig. Dette skal bli noe fast som vi skal gjøre oftere.

Ja, nei, men dette ble jo ikke akkurat som jeg hadde tenkt, men nå har jo liksom klokken blitt 05:13 om morgenen, så jeg er en smule overtrøtt, og trenger enten noe som vekker meg mer opp (kaffi, alkohol, høy musikk eller en mann), eller noe som kan gi meg det jeg egentlig trenger, nemlig søvn (en seng, en b-film eller Ari Behns Trist som faen). En representant fra det annet (svake) kjønn høres jo ganske så behagelig ut da, men siden det ikke er et alternativ i kveld, så får det bli nummer to på valglisten, sengen.

Grandiosa, sier du?

2006-09-01T16:11:00.000+02:00

Jeg sitter og hører på Syndere i sommersol av CC Cowboys, og jeg tenker at jeg tror aldri jeg har hørt låten før. Tittelen har jeg selvsagt hørt om, men låten ringer rett og slett ingen bjelle. Det slår meg hvor lite jeg vet om norsk rock, og norsk rocks historie. ER CHOCOLATE OVERDOSE NORSK!?!?!?!?
Også sier jeg til meg selv at,
"nei, men du vet jo så mye om norsk metal, at rocken trenger du rett og slett ikke!"
Og det går opp for meg, at egentlig vet jeg heller ingen verdens ting om norges stolthet, og største eksportvare, heller. Og jeg tenker, jeg vet mye om norsk politikk, så jeg er jo egentlig ganske smart for alderen..!
Men jeg vet jo ikke noe om norsk politikk heller!

I årets første geografi-time fikk vi prøve på skolen om fylkene i Norge. Jeg kom som nummer 19 av 20 i klassen, med seks riktige.
Jeg visste ikke om Anne B. Ragde var en norsk eller en svensk forfatter. Hva er Norges nasjonalrett? Har vi en? Er det fiskeboller i hvit saus? Eller er det faktisk Grandiosa, som noen sier? Jeg trodde de spøkte... Men jeg vet jo overhodet ikke selv, jeg!

Var det sånn at Norge var det rikeste landet i verden, eller var det nummer to, eller tre...? Jeg vet ikke!

Jeg har bestemt meg for at jeg vil lære litt mer om mitt hjemland. Jeg vet så altfor mye om både Skottland, skotsk musikk, historie, nasjonalrett, geografi, og Japan, med japansk musikk, steder og moter... Men det har vel ingen nytte så lenge jeg sitter her i Norge.
Jeg skal lære meg noe nytt hver dag. Jeg skal lage en egen bok med interessante/uinteressante faka om Norge som jeg ikke visste. Det blir en ny fakta for hver dag. Til slutt vil jeg kunne mer enn noen annen, jeg vil være mesteren av Norges-fakta. Jeg gleder meg.

Når halve familien sitter igjen hjemme

2006-08-30T23:54:00.000+02:00

Nå har det seg sånn at på mandag morgen, så reiste både min bror og min mor av gårde på klassetur. Min lillesøster, pappa og jeg satt igjen, og skulle ta vare på hverandre.
Mamma reiser ikke ofte bort, og gjør hun det en sjelden gang, er det bare for noen få timer, for å få handlet på Rema 1000, eller for å møte venner i byen en skjelden. Så som du skjønner er det ikke ofte noen av oss er alene hjemme. Jeg har mang en gang prøvd å lokke med både gratis kinobilletter og min velsignelse, slik at mamma og pappa kanskje kunne dratt på kino, eller reist, kanskje til utlandet?

Her i huset har vi det uheldigvis litt gammeldags. Det er ikke sånn at noen av oss egentlig gjør det med vilje, men jeg merker det at det alltid har vært mamma som blir stående både med matlaging, oppvask, klesvask, rydding, husvask, maling, oppredning av senger, lufting, plantevanning, hundeturer, innkjøp av matvarer, og alle andre ting man gjerne ville forbundet en kvinne med på 50-tallet.
Som hardbarka feminist skulle jeg i teorien vært i opprør mot de mer maskuline parter i denne familien.
Men jeg må virkelig beklage og si at sånn er det nok ikke i praksis… Ikke utenfor mitt eget hode. Og jeg, akkurat som dem, slenger meg i sofaen, og slår på TV/dataen, det sekund jeg tramper inn døren etter skolen. ”Mammaaa! Kan du lage skive til meg!” (Merk utropstegnet). Jeg blir også steik forbanna hvis jeg har planlagt en tur ut, og klærne jeg så omhyggelig hadde planlagt å ha på meg ikke er rene. Da er det kjære mamma som får gjennomgå. Men nok om dét, du tar poenget, lissom.
Så var det dette med at mamma har reist bort for en uke. Hun har vært borte i tre dager, og allerede nå orker jeg ikke mer.

Jeg forsov meg en smule i morges, og skyndet meg ut soveromsdøren for å ta meg en rask dusj før skolen. Det første som møter meg, eller rettere sagt min stakkars fot, var en svær pøl med hundepiss og diverse annet. Jeg bannet høyt for meg selv, men hadde ikke tid til å ta meg av det.
Jeg dro på korpsøvelse etter skolen, og det var en historie i seg selv i dag. Men poenget er at, da jeg kom hjem igjen, etter øvelsen, skulle jeg inn på rommet mitt av en eller annen ukjent grunn. Og gjetter du hva som møtte min kjære stakkars fot igjen? Jo da, samme dammen som gjorde at jeg måtte ty med et par ekstra sokker i morges. Innen nå hadde pappa vært hjemme i et par timer allerede, og jeg lurte på hvorfor ikke han hadde tatt seg av det. Jeg endte opp med å endelig tørke det opp selv, som, by the looks of it, den eneste som kunne tenke seg å gjøre noe som helst for en bedre tilstand av huset (som for øyeblikket er en svinesti). Jeg har gått og surmult resten av kvelden.
Det er ikke bare på grunn av dette tørkeopplegget da, selvsagt.
Men da jeg kom hjem fra øving, og så at middagen ennå ikke sto på bordet, nei, ennå ikke var laget, så tenkte jeg at, ”bare hold kjeft, så får vi se hvor sein middagen blir i dag”. For jeg vet av erfaring, at er det pappa som en gang i blant lager middag, så havner den på bordet ganske så seint på kvelden, og det er gjerne bare noe stekepizza eller ferdigmat av ett eller annet slag. Jeg ventet en liten stund. Jeg ventet ennå litt lenger. Og jeg ventet hele kvelden. Det endte med at min søster bestemte seg for, klokken ti, at nå var det på tide å legge seg. Så hun laget seg en Rett i koppen-suppe, og sa takk og farvel og forsvant ned de mørke trappene. Jeg ventet ennå på at den TV-tittende, data-spillende pappaen skulle diske opp med noe, om ikke bare en liiiten smakebit av noe som helst.
Jeg hørte plutselig en lyd av en fryser som ble åpnet på kjøkkenet. ”Yes!!!” tenkte jeg. Det ble laget mat som bare dét inne på kjøkkenet. Men jeg hørte ikke mer etter at bråket med mikrobølgovn, kasseroller og tallerkener stoppet. Jeg fikk mine mistanker, og de var riktig; her var det visst meningen at man skulle lage egen mat.
Jeg endte med å lage til meg selv og hunden: To stk. ostesmørbrød, to stk. porsjoner stekt champinogn og det var vel egentlig det.

Annen generell informasjon om ting som er annerledes når mamma er hjemme: Ingen små fluer fra søppelposen ingen har giddet å ta ut, ingen hundemat utover gulvet hvor skålen der maten vanligvis er samlet oppi er, ingen full oppvaskmaskin som aldri blir tømt, dermed ingen kjøkkenbenker fulle av skitten oppvask. Ah… Kjære vene, hvordan skal dette ende..? Men jeg lover at det neste innlegget skal bli et positivt ett.

Dette innlegget er i grunn en bønnfalelse til min mor; kom hjem! KOM HJEM!

Første innlegg! Gjett hvem som er stolt..!

2006-08-29T22:17:00.000+02:00

Hva?! Var det endelig min tur til å starte en blogg? Det er noe jeg har tenkt på titt og ofte, men jeg har aldri tatt mot til meg og starte. Det er litt tåpelig egentlig, for helt siden jeg var ung , ja; for det har jeg også vært, som alle andre, har jeg drevet og skrevet ”brev” til meg selv eller en fiktiv person, spesielt når jeg har mye på hjertet som jeg vil dele med andre, men som kanskje ikke passer seg for andres ører, eller kanskje det ikke har vært noen å fortelle det til. Jeg har aldri klart å holde en dagbok, for jeg liker ikke tanken på noe så meningsløst som å skrive til… ingen i det hele tatt. Nå vet jeg riktignok ikke om noen i det hele tatt kommer til å lese bloggen min (uten om Ice Creamen min, Elisabeth), men jeg liker tanken på at kanskje noen gjør det, bare sånn iblant.

Det var da jeg leste gjennom Elisabeths blog (må bare smøre det inn, sånn at folk skjønner at det er viktig at de besøker ”Ics Sammensurium”) i går kveld, at det gikk opp for meg hvor mye jeg egentlig trenger noe sånt, og hvor morsomt det hadde vært å kunne ha et sted å kunne ”lufte tanker” og tømme hodet en gang i blant.
Så i dag fikk jeg Elisabeth med meg hjem etter skolen, for at hun skulle vise meg hvordan en blogg kan bli født (nåja, den egentlige grunnen til at hun ville bli med meg hjem var vel fordi hun var for gniten til å betale frisøren 400, og få meg til å farge håret hennes i stedet (jeg klarte å la det være igjen noen blonde flekker her og der ]=D Så det var jo greit nok…), menmen…). Så til henne er jeg evig takknemlig.

Jeg aner ennå ikke hvaslags tull og tøys (og kanskje noen seriøse ting?) som kommer til å havne her… (Nå i byrjan (hehe) kommer jeg sikkert til å bare teste ut litt ting og sånt.)
Men vi kan la det være en… coat hanger, eller hva de kaller det i såpeserie-verden.
So, until next time…: May peace and love be with you.

- Over and out -